Mange tror at vi kan takke arbeiderbevegelsen for at vi har høye lønninger og små lønnsforskjeller i Norge (og andre vestlige land), og et stykke på vei har de kanskje rett i det. Den viktigste drivkraften har allikevel vært en jevn strøm av ny teknologi som har gjort ufaglærte like produktive som de med høyere utdannelse.

Mot alle odds

Byer er forbløffende robuste skapninger. 300-årsjubilantene Arendal og Risør er gode eksempler, skriver Victor D. Norman i DN.

Det begynte med Henry Ford og samlebåndet og har fortsatt i samme spor nesten helt frem til i dag: Du trenger ikke regneferdigheter for å gjøre en god jobb i kassa på Kiwi; du behøver ikke være ingeniør for å bytte ut prefabrikkerte komponenter i en bilmotor; og takket være Steve Jobs har selv jeg klart meg utmerket i datasamfunnet i førti år uten å vite annet om digitalisering enn at det handler om å telle til 1.

Så, fra 1990-tallet og utover, begynte noe nytt å skje. Billige kinesere utkonkurrerte godt betalte europeere og amerikanere i samlebåndsproduksjon, og omtrent samtidig tok teknologiutviklingen i vestlige land en ny retning: Den handler ikke lenger om å gjøre folk mer produktive. Nå handler den om å erstatte folk med maskiner – mer konkret om å erstatte feilbarlige menneskehjerner med kunstig intelligens.

Desserten

Vi fra sekstiåttergenerasjonen vil fortsette å forme samfunnet, men nå i rollen som kravstore, taleføre og stemmeberettigede gamlinger.

Mange er bekymret for at den kunstige intelligensvarianten vil overta styringen av samfunnet og føre menneskeheten ut i en avgrunn. Personlig tror jeg det er mer sannsynlig at vi klarer det utmerket godt på egen hånd, så la den bekymringen ligge. Det vi derimot bør bekymre oss for, er konsekvensene av kunstig intelligens og annen ny teknologi for inntektsfordelingen i samfunnet.

Hele vårt samfunnssystem bygger på forestillingen om at handel og ny teknologi kommer alle til gode. USA og store deler av Europa sliter fortsatt med å forstå at konkurranse fra Kina og andre asiatiske land har helt andre og ubehagelige fordelingsvirkninger enn handel med egne naboer. At den teknologiske utviklingen vil ha enda mer dramatiske fordelingsvirkninger, har de fleste av oss derimot knapt begynt å ane.

Klimamerkantilistene

Verden blir ikke grønnere av at vi i Vesten prøver oss på grønnmalt reindustrialisering – den blir bare fattigere … og farligere, skriver Victor D. Norman i DN.

Det er på tide at vi forbereder oss.

Konkurransen fra Asia førte til at bunnen falt ut av det vestlige arbeidsmarkedet. Kunstig intelligens og annen ny teknologi kan føre til at mange flere arbeidstagergrupper – med midler til høyere utdannelse – følger etter.

Skal vi komme helskinnet gjennom dette, må det store endringer til – i lønnsnivå og lønnsdannelse og i skattenivå og skatteobjekter. Å vinne gehør for det vil erfaringsmessig ta lang tid, så hva skal vi gjøre i mellomtiden? Sitte stille og se på at gamle arbeidsplasser forsvinner mens vi venter på nye? Eller hva?

Heldigvis har vi en backstop: Eldrebølgen. Min generasjon – de største fødselskullene i nyere vestlig historie – er for lengst pensjonert og er allerede storkunde i helsevesenet. Der nyter vi godt av ny teknologi og vil fortsette med det. De fleste er imidlertid fremdeles rimelig oppegående, så omsorgsfasen ligger fortsatt foran de av oss som lever lenge nok.

Gnitne krigsprofitører

Norge har tjent seg rik på krig siden 1600-tallet, men resultatet er likevel alltid blitt at vanlige folk blir stående tilbake som tapere. Grunnen er ikke at vi ikke kan gjøre noe med det, så den må være at vi ikke vil, skriver Victor Norman i DN.

Den blir krevende – ikke bare fordi det er tale om mange, men fordi det handler om en generasjon som er vant til å få det som den vil. Oppgaven blir ikke mindre krevende av at eldreomsorg egner seg dårlig for kreative teknologiske løsninger: Dårlig syn, dårlig hørsel, dårlig finmotorikk og sviktende hukommelse er ikke innertiere for bruk av digitale hjelpemidler; og den dagen kunstig intelligens kan håndtere pleietrengende, uforutsigbare og temperamentsfulle eldre på en god og verdig måte, ligger langt foran oss.

Heldigvis har vi økonomi til å bemanne (eller først og fremst, i vårt kjønnsdelte arbeidsmarked, bekvinne) en raskt voksende omsorgssektor. I og med at pleiebølgen kommer akkurat når vi må finne ut av hvordan vi skal tilpasse lønninger og arbeidsmarked til den nye digitale virkeligheten, kan pleiesektoren samtidig være en god parkeringsplass og treningsarena for arbeidstagere på jakt etter utfordringer. De som klarer å håndtere pleietrengende, og til tider krakilske, sekstiåttere, vil klare det meste.

Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 18. august 2023. 

Desserten

Vi fra sekstiåttergenerasjonen vil fortsette å forme samfunnet, men nå i rollen som kravstore, taleføre og stemmeberettigede gamlinger.

Toppbilde: wikimedia

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post