Verden blir ikke grønnere av at vi i Vesten prøver oss på grønnmalt reindustrialisering – den blir bare fattigere … og farligere, skriver Victor D. Norman i DN.
Batterifabrikker og vindmølleparker til havs er blitt de nye utfoldelsesarenaene for norske politikere som tror at fremtiden ligger i en ny generasjon vernehjelmer. De er ikke de eneste. EU har lenge brukt grønn industriutvikling som politisk alibi for klimapolitikk, og i USA fikk Joe Biden bare gjennomslag for sine klimagrep ved å koble dem til subsidier og andre tiltak for å gjenreise amerikansk industri. Han hadde neppe noe imot det.
Frykten for Kina er vel så sterk blant demokratene i USA som blant republikanerne, og drømmen om et nytt, reindustrialisert USA sitter dypt blant demokratenes kjernevelgere.
Vi kunne saktens leve med alt dette før russerne invaderte Ukraina. Nå er det høyrisikosport – ikke på grunn av Russland, men på grunn av vårt og andre vestlige lands forhold til Kina. Det er ille nok at PST og andre vestlige etterretningsorganisasjoner hisser opp til sinofobi ved å slå russisk og kinesisk spionasje i hartkorn. Det er verre at USA opprettholder sanksjoner mot høyteknologieksport til Kina og selv satser så sterkt på reindustrialisering.
For å skjønne hvorfor dette provoserer kineserne, må vi forstå det økonomiske dilemmaet Kina står overfor. Kinas vei til velstand gikk gjennom masseproduksjon av enkle, billige industrivarer og var mulig bare fordi landet hadde overflod av arbeidskraft. Slik blir det ikke fremover. Ettbarnspolitikken innebærer at Kina vil få en eldrebølge av dimensjoner og etter hvert nesten like stor knapphet på arbeidskraft som vestlige land. Skal de klare omstillingen til høykostland, må de ha samme tilgang til ny teknologi og nye produkter som deres konkurrenter i Europa og Nord-Amerika.
Jammen, vil noen sikkert si, skal de ha det, må de enten kjøpe teknologien eller utvikle den selv. Jo da, det hadde vært fint; men de vil nok helst gjøre som USA gjorde da de i sin tid var i samme situasjon: Stjele litt her, kopiere litt der og finne nye måter å sette dette sammen på. Lenge var det England og Tyskland som var opphavsland til produktene USA kopierte og masseproduserte; så det Kina nå ønsker å vise er egentlig bare at de har lært av amerikanerne. At de tyr til industrispionasje og andre tvilsomme aktiviteter, er selvfølgelig forkastelig, men det er neppe en umiddelbar trussel av den typen russisk militær etterretning er det.
For ikke å bli misforstått: Jeg er ikke naiv når det gjelder Kinas mål og valg av midler – jeg tror bare at landet handler rasjonelt. Også kineserne er sikkert interessert i hva som skjer i nordområdene, og de er nok enda mer interessert i hva som skjer innen norsk offshorevirksomhet, så de følger sikkert godt med. Det eneste jeg sier er at interessen trolig først og fremst handler om økonomi.
Hva har dette med det grønne skiftet å gjøre? Ganske mye. Asia, med Kina i spissen, står for nesten hele økningen i CO2-utslipp i verden de siste tyve årene, og en forutsetning for at de skal få gjort noe med dette er at de slipper til lenger oppover i verdikjedene der utslippene per krone i verdiskaping er lavere. Det er dette som blokkeres av reindustrialisering i USA og Europa.
Kina står med det overfor et valg: Enten satse på at Vesten ikke reindustrialiserer bort verdikjedetoppene, eller finne alternative markeder andre steder i verden. Russland er ikke spesielt interessant i så henseende, men landene som har erklært seg nøytrale i forhold til Ukraina-krigen er det.
Trår vi i Vesten feil, kan vi derfor i verste fall risikere at Kina bruker støtte til Russland som pressmiddel overfor oss, og i beste fall at kineserne gradvis trekker seg ut av våre markeder og satser på de nye vekstmarkedene i Sør-Asia i stedet. Det første kan få uoverskuelige, akutte konsekvenser. Det andre vil innebære at det meste av den store gevinsten vi har fått takket være handel med Kina vil bli borte.
Innlegget var først publisert i DN 9. juni 2023.
Toppbildet: pxhere.com