Desserten
Vi fra sekstiåttergenerasjonen vil fortsette å forme samfunnet, men nå i rollen som kravstore, taleføre og stemmeberettigede gamlinger.
Gnitne krigsprofitører
Norge har tjent seg rik på krig siden 1600-tallet, men resultatet er likevel alltid blitt at vanlige folk blir stående tilbake som tapere. Grunnen er ikke at vi ikke kan gjøre noe med det, så den må være at vi ikke vil, skriver Victor Norman i DN.
Da Norge ble trukket inn i annen verdenskrig, måtte norske sjøfolk godta et lønnskutt – «for å komme på linje med engelske sjøfolk», som det ble sagt. Fem år senere, da hver tiende sjømann var omkommet, og da statsrederiet Nortraship kunne gjøre opp et regnskap med en pluss tilsvarende mer enn to års statsbudsjetter, hadde man plutselig glemt at sjøfolkene var lovet å få lønnskuttet tilbakebetalt.
Helt siden tredveårskrigen på 1600-tallet har Norge vært storprofitør hver gang det har vært krig ute i verden. Noen ganger har det bare vært vinnere her hjemme, men som oftest har vinnerne vært langt mindre tallrike enn taperne. Under Napoleonskrigene tjente norske kjøpmenn og redere seg søkkrike mens folk flest holdt på å sulte i hjel. Under første verdenskrig fikk vi tidenes jobbetid med nybakte millionærer og høy sigarføring over en lav sko – mens folk flest bare fikk føling med vareknapphet og dyrtid. Og mens Koreakrigen raste og valutainntektene våre nådde nye høyder, fikk folk flest beskjed om at de nå måtte stramme inn livremmen for å dempe prispresset i norsk økonomi.
Og nå skjer det samme igjen. Vi tjener ufattelig mye på eksport av olje, gass og elkraft, mens vanlige folk har fått redusert levestandard og småbedrifter går over ende som følge av høye strømpriser. Hva i all verden er det som skjer?
Det sosialdemokratiske klassesamfunnet
Utenforskapet er et ektefødt barn av den norske suksessen, skriver Victor D. Norman i DN.
Før jeg prøver meg på et svar, må jeg gå tilbake til Nortraship og sjøfolkene. Skadeskutte sjøfolk med alkoholproblemer passet ikke inn i seiersrusen og nasjonsbyggingen etter krigen, og for å bygge det nye Norge trengte vi all den valutaen det var mulig å oppdrive. Sjøfolkenes tilgodehavender var ikke store, men alle monner dro.
Analogien er ikke perfekt, men det er likevel noe av det samme vi har opplevd det siste året. Inntektene fra olje og gass går rett inn på Oljefondet, så de kan vi ikke bruke til å kompensere folk i dag. Inntektene fra høye strømpriser kunne derimot brukes, men hvis jeg husker rett, er dette for statseid kraft inntekter som kommer inn på statsbudsjettet «under streken» og derfor ikke styrker budsjettbalansen, mens strømstøtte må gis «over streken» og derfor svekker balansen.
Regelstyringen har gitt regjeringen begrenset spillerom i forsøkene på å finne måter å kompensere vanlige folk og bedrifter for prissjokkene. Det har ikke hjulpet at regjeringspartiene har vært livredde for at noen skal sko seg på kompensasjonsordninger ved å ta ut noe av støtten som utbytte til eierne.
Budsjettkosmetikk
Grunnrenteskatt er kanskje en god idé, men ikke for å dempe presset i norsk økonomi, skriver professor emeritus Victor D. Norman i DN.
Fasiten er at vi har gått oss vill i jakten på kompensasjonsordninger som ikke er i strid med handlingsregelen, EØS-avtalen og de usynlige strekene i statsbudsjettet, og at vi underveis synes å ha glemt hva bakgrunnen for det hele er: At vi som nasjon har fått mye større inntekter enn vi hadde regnet med. Det er forhåpentlig ikke en varig økning, men den er ikke mindre reell av den grunn.
Samtidig er det altså slik at mer enn 100 prosent av økningen tilfaller det offentlige, mens folk flest og store deler av næringslivet sitter igjen med et tap. Er det da rimelig eller fornuftig å sette hele statens gevinst inn på konto «for fremtidige generasjoner» og la dagens lønnstagere og næringsdrivende bare få regningen?
Svaret er opplagt nei. Vi kan kompensere taperne fullt ut og likevel etterlate mer til fremtidige generasjoner enn vi kunne ha gjort uten krigsprofitten. Og vi kan gjøre det uten å lage det mylderet av spesialordninger vi etter hvert har rotet oss opp i: Gi midlertidige skattelettelser til vanlige folk og midlertidig kutt i arbeidsgiveravgiften for vanlige bedrifter.
Farvel Columbus?
Globaliseringsbølgen slo mot land på Krim og Taiwan, og verdensøkonomien ligger som vrakgods på strendene. Det blir krevende å gjøre den flott igjen, skriver Victor D. Norman i DN.
Jammen, vil mange av mine kolleger si, vil ikke det bare fyre opp under innenlandsøkonomien og gi enda sterkere pris- og lønnspress? Jo da, det ville det – hvis problemet var for høy aktivitet i norsk økonomi. Hovedproblemet vårt nå er imidlertid lønns- og prisvekst som skyldes forhold på tilbudssiden, og det løses ikke ved stram finanspolitikk. Tvert imot: Om staten i forkant av lønnsoppgjøret varsler skattelettelser som kompenserer lønnstagerne for reallønnsnedgangen det siste året, vil det være håp om å bryte en lønns- og prisspiral som ellers lett kan komme ut av kontroll.
Så svaret er klart: Ja, vi kan kompensere krigstaperne – det vil til og med være økonomisk fornuftig å gjøre det. Hvis vi ikke gjør det, må det derfor være fordi vi ikke vil.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 24. mars 2023.