Kjøp billig, selg dyrt. Er det rart vi savner de gamle gode økonomidagene når vi famler oss frem til nye måter å drive business på?, spør Sveinung Jørgensen og Lars Jacob T. Pedersen.
Ikke fortell det til noen. Men det hender vi sitter på kontorene våre i toppetasjen på Norges høyeste handelshøyskole og drømmer om de gode, gamle bedriftsøkonomidagene. Den gangen det var tilstrekkelig å finne måter å kjøpe ting billig og selge dem dyrt på.
Bevares, det var ikke nødvendigvis enkelt. Kollegaer både på vår og andres handelshøyskoler var rørende enige om at det ikke fantes gratis lunsjer. Allikevel brukte man - og bruker fremdeles - mye energi og ressurser på å forske på og undervise i måter å skape og utnytte forhandlingsmakt. Og denne makten kan man så bruke til å kjøpe innsatsfaktorer, varer og tjenester billig og selge dem videre med en fortjeneste til andre som ikke hadde tilsvarende makt.
Konkurransefortrinn kalles dette, og i bedriftsøkonomien er det mange kilder til slike fortrinn. I kjernen av det ligger ideen om å ha tilgang til en eller flere ressurser. Dette kan være unike ressurser som teknologi, spesialisert kunnskap eller tilgang til markedet. Bedrifter utnytter disse ressursene for å skape verdier som gir dem en fordel over konkurrentene.
Slike ressurser kan også inkludere effektiv logistikk, kostnadsfordeler eller en sterk merkevare, som alle bidrar til å styrke bedriftens posisjon i markedet.
Ved å utvikle bedriften på denne måten kan man dermed finne “gratis lunsjer”, selv om man egentlig mener at dette ikke finnes. Dette innebærer å identifisere og utnytte skjulte verdier og ineffektivitet i markedet, som gir muligheter til å skape profitt uten direkte kostnader. Effektive strategier, innovative løsninger og optimalisering av ressurser kan bidra til å oppdage slike muligheter som ellers ville blitt oversett.
Noe var og er fremdeles (stort sett) gratis, nemlig å forurense og dytte eksternaliteter over på andre. Som for eksempel avfall. Tidligere kunne bedrifter dra nytte av dette ved å unngå kostnadene forbundet med miljøpåvirkning og avfallshåndtering. Ved å overføre disse kostnadene til samfunnet, oppnådde bedrifter økonomiske fordeler uten å måtte ta ansvar for de negative konsekvensene.
Dette førte til betydelige miljø- og helseproblemer som i våre dager krever omfattende reguleringer og bærekraftige tiltak for å håndtere.
Et eksempel på dette er det nye avfallsdirektivet. Det er en del av EUs regelverk som har til hensikt å styrke avfallshåndtering og fremme sirkulær økonomi. Direktivet etablerer et avfallshierarki som prioriterer forebygging, gjenbruk, resirkulering og energiutnyttelse før avfallshåndtering. En viktig komponent er prinsippet "forurenser betaler," som innebærer at den opprinnelige avfallsprodusenten er ansvarlig for avfallshåndteringskostnadene.
Direktivet inkluderer også mål for resirkulering som strekker seg langt utover bedrifters økonomi og praksis: 55% av kommunalt avfall skal resirkuleres innen 2025, 60% innen 2030 og 65% innen 2035. For bygg- og rivningsavfall er målet satt til 70% innen 2020. Det kreves også separat innsamling av bioavfall innen utgangen av 2023, og spesifikke krav for håndtering av farlig avfall, spillolje og bioavfall.
Disse tiltakene er utviklet nettopp for å redusere miljøpåvirkningen av avfall og fremme bærekraftig ressursbruk,og er en del av EUs bredere strategi for å skape en sirkulær økonomi.
Dette har massive konsekvenser for faget bedriftsøkonomi. Tradisjonelle forretningsmodeller må revurderes for å inkludere bærekraftsaspekter, og bedrifter må finne nye måter å oppnå konkurransefortrinn på som er i tråd med miljøreguleringer.
Økonomisk suksess vil i økende grad være avhengig av evnen til å integrere bærekraftige praksiser i hele verdikjeden, fra produksjon til avfallshåndtering. Dette krever ikke bare nye strategier, men også et skifte i mentalitet blant bedriftsøkonomer, hvor bærekraft ikke lenger er en kostnad, men en mulighet for innovasjon og langsiktig verdiskaping.
Denne utviklingen endrer ikke bare forretningsmodeller, men påvirker også hvordan vi må tenke om økosystemer som involverer bedrifter, det offentlige og den frivillige sektoren. Et bærekraftig økosystem krever samarbeid og integrasjon på tvers av sektorer. Bedrifter må samarbeide med offentlige myndigheter for å sikre at reguleringer og insentiver fremmer miljøvennlige løsninger.
Samtidig spiller den frivillige sektoren en avgjørende rolle i å holde aktører ansvarlige og drive frem innovasjon gjennom forskning, utdanning og samfunnsengasjement. Dette samarbeidet kan skape synergier som styrker både økonomisk vekst og miljøbeskyttelse, og sikrer at bærekraftsmålene nås på en helhetlig og effektiv måte.
I en slik modell blir bærekraft et felles ansvar, der alle aktører bidrar til en grønnere fremtid gjennom felles innsats og delte ressurser.
Inspirert av dette behovet for nye perspektiver, møttes en håndfull forskere og 50 representanter for norsk industri til en workshop og påfølgende sirkulær konferanse i Bergen denne uken. Formålet var å sammen arbeide frem skissene til en sirkulær verdikjede på tvers av flere ulike bransjer, og i en intens dagslang workshop identifiserte disse lederne sammen med forskerne en rekke barrierer for overgangen fra dagens lineære til en mer sirkulær økonomi i norsk industri.
Omkvedet fra leder etter leder var det samme: forretningsmodellene våre holder oss tilbake, reguleringene er ikke rustet for sirkulære prosesser, og kulturen i virksomhetene bremser heller enn fremmer omstillingen.
Men man kan jo allikevel savne de gamle dagene der man slapp å tenke sirkulært og kunne støtte seg til business as usual. Men den luksusen kan vi ikke unne oss. Så da må vi heller lære oss å elske problemene og barrierene, mens vi eksperimenterer oss frem til nye måter å drive bærekraftig business på.
Innlegget var først publisert i Teknisk Ukeblad 21. mai 2024.