Bærekraft er under angrep fra alle kanter. Kan dette løses ved å begrave bærekraft, og heller innføre begrepet “rasjonell bærekraft”?
“Ligg unna min mayday”, ropte Marve Fleksnes i en legendarisk episode av serien Fleksnes fataliteter. Han hadde endelig fått kontakt med noen på amatørradioen sin. Problemet var at det var et skip i alvorlig havsnød. Og selv om han ikke kunne redde de stakkars sjømennene, så ville han ha seg frabedt at andre kom inn og tok over problemet. For dette var hans mayday!
Mayday er et internasjonalt nødsignal som betyr "kom og hjelp meg". Bærekraft kan sies å være et nødrop fra fremtiden, hvor man forsøker å gi fremtiden en stemme. Og for den tid fra nåtiden – for det er jaggu nok av bærekraftsproblemer som er “her-og-nå-problemer” også! Dette er ikke enkelt. For det er vanskelig nok å ta innover seg nåtidens utfordringer om en ikke også skal vurdere de langsiktige virkningene av valgene våre og hva det betyr for samfunn, miljø og økonomi.
Meningene er derfor mange, også innen bærekraftsfeltet. Det er med andre ord mange som har en klar formening om at bærekraft er deres mayday.
Over tid har bærekraft fått vind i seilene, ikke minst i EU som har innført en rekke lover og reguleringer som tvinger næringslivet og andre virksomheter til å ta bærekraft mer på alvor. Men både i Europa og resten av verden er det sterke motstemmer, og særlig i USA har vi sett at ESG har fått mye motstand i det siste. ESG (eller “Environmental, Social and Governance”) er et tredelt perspektiv på ikke-finansielle hensyn og disse brukes av investorer og andre interessenter for å vurdere og rangere bedrifters evne til å ivareta miljø, sosiale forhold og ansvarlig styring.
Av den grunn har den toneangivende forskeren Alex Edmans tatt til orde for å gjøre slutt på ESG, et fagfelt han har brukt de ti siste årene på å forske på og bidra til. I hans siste artikkel argumenterer han for å bytte ut ESG som begrep med det han kaller “rasjonell bærekraft”. På den måten vil han bort fra polariserte og ideologiske debatter som har preget ESG-diskursen.
Istedenfor oppfordrer Edmans til fokus på langsiktig verdiskaping som går forbi de typiske ESG-sjekklistene. Dette innebærer en bevegelse mot å integrere bærekraftig praksis som en naturlig del av forretningsstrategien, basert på fakta og en fornuftig avveining av kost-nytte med tanke på hvilke rasjonelle bærekraftshensyn den enkelte bedrift bør ta.
Edmans sitt perspektiv utfordrer både forsvarere og motstandere av ESG til å revurdere sin tilnærming. Ved å fremme "rasjonell bærekraft " ønsker han å flytte fokuset fra politikk og ideologi til faktisk verdi og påvirkning (impact). På denne måten mener han at man kan bygge broer mellom bærekraftstilhengere og -motstandere ved å vise at bærekraftig praksis ikke kun handler om miljømessige og sosiale mål, men at det også handler om å sikre langsiktig økonomisk stabilitet og vekst.
Edmans hevder at det finnes en felles grunn for å få alle til å støtte bærekraftig utvikling – nemlig varig verdiskaping. Og ved å akseptere at det finnes avveininger og ved å gjøre informerte valg basert på grundige analyser, kan virksomheter bidra til en mer bærekraftig fremtid samtidig som de oppnår finansiell suksess.
Denne overgangen fra ESG til rasjonell bærekraft oppfordrer virksomheter og investorer til å tenke nytt om hvordan de nærmer seg bærekraft – ikke som en byrde eller uttrykk for politikk, men som en integrert del god bedriftsledelse. Dette betyr å gå bort fra “sjekkboksmentalitet” og heller fokusere på reelle tiltak som driver både samfunnsmessig og økonomisk fremgang.
I Edmans analyse ligger et litt vanskelig løsbart problem. For han argumenterer egentlig for at det ikke bare finnes fiender av bærekraften og det grønne skiftet “der ute” et sted. For bevares, de finnes – og de gir lyd fra seg. Men Edmans argumenterer også for at det også finnes fiender inne i selve bærekraftsfeltet – nemlig de “rettroende” bærekraftsfolkene, som kanskje noen ganger har kjepphester som ikke er støttet av data, gjør vurderinger på bakgrunn av verdier heller enn fakta og kunnskap, og dermed nettopp gjør det grønne skiftet til et enklere bytte for de “fiendene” der ute som ønsker å skyte det ned.
For det trengs jo nettopp en sober og kunnskapsbasert tilnærming til det grønne skiftet dersom det skal lykkes – og ikke minst fordi det trengs at så mange beslutningstakere må overbevises at grepene for mer bærekraft må til. Dermed er det desto viktigere at alle på bærekraftsfeltet opptrer på måter som er egnet til å skape troverdighet, selv når det kan være fristende å skyte tilbake mot ESG-kritikerne med “caps lock”.
For bærekraft er større enn bærekraftsfeltet, og skal vi lykkes med å løse de komplekse bærekraftsproblemene trengs nettopp samhandling og samarbeid på tvers av fagområder, ja – men antageligvis også på tvers av ideologiske og politiske skillelinjer. Det er fryktelig krevende, og det er den gordiske knuten Edmans forsøker å oppfordre til å knytte opp.
Vi vet ikke om Marve Fleksnes skjønte at han ikke kunne være til hjelp da han forsøkte å holde folk unna sin mayday. Ei heller har vi oppskriften på hvordan bærekraftsfolka kan få meg seg resten av verden på å både ønske og å gjennomføre det grønne skiftet. Men skal vi få det til, må det deles på maydayen. Og det vil nok kreve mye på begge fronter.