Norge skal mer enn halvere utslippene innen 2030. Nylig skjerpet derfor regjeringen kravene for å ivareta klima- og miljøhensyn ved offentlige anskaffelser, noe som har stor betydning, siden det offentlige kjøper varer og tjenester for rundt 740 milliarder kroner i året. Men på hvilke andre måter kan det offentlige gjøre bærekraftig business til sin business?
Lenge har det vært en oppfatning om at det er næringslivet som er den største bidragsyteren til bærekraftsproblemet. Og det er ikke vanskelig å finne gode argumenter for at mange bedrifter er bedre på "ubærekraftig" enn bærekraftig business.
Men i det siste har denne bærekraftspipa fått en annen lyd, og flere har fått øynene opp for at det offentlige også må gjøre bærekraftig business til sin business.
Offentlige anskaffelser er en åpenbar, og mye diskutert, måte å bidra til bærekraftig business på. Dette kan gi private virksomheter et insentiv til å levere mer bærekraftige produkter og tjenester, og det kan bety at det offentlige selv endrer sin praksis i mer miljø- og samfunnsvennlig retning.
Visste du for eksempel at det brukes nærmere 12 millioner engangshansker i året på et stort norsk offentlig eid sykehus? Dette tallet eksploderte under pandemien, og det hevdes at man i dag bruker mer enn det som er nødvendig. Med andre ord er det ikke bare innkjøpet som må endres, denne delen av det offentlige må også endre praksis fra overforbruk til fornuftig bruk.
Det offentlige er i tillegg tungt involvert i forsvaret, og både globalt og nasjonalt har denne sektoren et enormt fotavtrykk. Her kan det argumenteres, som i helsesektoren, at oppgavene forsvaret gjør er så viktige at her må man se gjennom fingrene når det gjelder utslipp, naturmangfold og hvordan de ansatte i forsvaret og andre mennesker påvirkes.
Samtidig er det åpenbart at Norge ikke vil være i nærheten av å redusere utslippene sine med 50 prosent før 2030 om ikke også helse og forsvaret, sammen med all annen offentlig virksomhet og forvaltning, bidrar i vesentlig grad.
Innkjøp, forsvar og helse er selvsagt kun en del av det offentliges bærekraftsbusiness. I Norge eier det offentlige for eksempel store andeler av børsnoterte selskaper, vi har et enormt pensjonsfond som forvalter store verdier over hele verden, og i løpet av livet har alle nordmenn en relasjon til NAV som spiller en rolle både når det gjelder sosial og økonomisk bærekraft. For å nevne noe.
Det offentlige spiller i tillegg en veldig spesiell rolle, siden de legger premisser for både sin egen aktivitet og for private bedrifter og husholdninger og for hele den frivillige sektoren. Dette gjør den offentlige forvaltningen gjennom å lage lovene, bevilge midler fra ulike pengesekker, utøve makt og dømme.
Nylig vant Greenpeace og Natur og Ungdom for eksempel over staten i Oslo tingrett. De kom til at vedtakene om utbygging av tre oljefelt er ulovlige, fordi disse ble vedtatt uten god nok konsekvensanalyse og derfor ble forvaltningsloven brutt. Siste ord er helt sikkert ikke sagt i denne saken, men det viser på mange ulike måter hvordan bærekraft er det offentliges business. Og hvordan staten selv må slå ned på det offentliges virksomhet.
I de siste årene har norske myndigheter i stor grad blitt utfordret av reguleringer fra EU. Man snakker her om den såkalte Brussel-effekten, hvor en lang rekke regulatoriske grep gjennom EUs såkalte Green Deal har endret spillereglene for bedrifter både i Europa og langt utover Europas grenser.
Internasjonalt er det videre flere eksempler på hvordan andre land har integrert bærekraft i offentlig sektor. I Danmark har regjeringen satt strenge miljøkrav i sine offentlige anskaffelser, og har vært pionerer i å fremme grønn offentlig transport. Sverige, på sin side, har investert tungt i forskning og utvikling for bærekraftige energiløsninger, og har en av de laveste karbonintensitetene i Europa.
Det offentlige må i større grad anerkjenne sin rolle og implementere konkrete, innovative løsninger, både sosialt, miljømessig og økonomisk. Et eksempel kan være overgangen til sirkulærøkonomi i offentlige anskaffelser, hvor det må legges til rette for at varer gjenbrukes, repareres og til slutt resirkuleres.
Dette krever endringer i hvordan vi tenker om ressurser og lovverk - fra lineær utnyttelse til et system hvor mindre går til spille. Dette krever også at politikere gjør endringer i lover for private og andre aktører, for eksempel ved å redusere avgiftstrykket på reparasjon slik at flere motiveres til å kjøpe brukt fremfor å kjøpe nytt.
Videre, i takt med teknologiske fremskritt, kan det offentlige være en pådriver for grønn innovasjon, ikke bare som regulator, men også som en aktiv deltaker i utviklingen av bærekraftige teknologier, for eksempel gjennom offentlig-private partnerskap. Dette krever imidlertid at det offentlige både er villig og i stand til å ta risiko, samt engasjere seg i langsiktige investeringer som kan ta tid å bære frukter.
I høst ønsket vi det første kullet velkommen til vår erfaringsbasert master i offentlig forvaltning, som er utviklet av Universitetet i Bergen og NHH Executive. Dette studiet retter seg mot ledere i departementet og deres underliggende virksomheter, og vi tilbyr her et eget emne som nettopp vil ta for seg bærekraft som offentlig business. Vi gleder oss til både å utfordre og bli utfordret, og ser frem til å lære mer om hvilke utfordringer ledere i det offentlige selv opplever og om det er mulig å finne nye løsninger sammen.
Innlegget var først publisert i Teknisk Ukeblad 29. januar 2024.