Grønske i aksjemarkedet?
Tenk tanken at Equinor fikk skruppelløse investorer som gir blaffen i klimaet, skriver Victor D. Norman i DN.
Det har vært turbulente tider for oljeselskapene i det siste. Som om voldsomme prisfluktuasjoner på olje ikke var nok, har grønne aksjeeiere skapt sin egen form for turbulens. De fleste har for lengst solgt seg ut av alt som smaker av olje – men noen har gjort det motsatte; kjøpt seg opp for å tvinge selskapene til å bli grønnere. Blant de siste er det spesiell grunn til å merke seg seieren til den mørkegrønne aksjonærgruppen Engine No 1 som i forrige uke, etter en lang kamp, klarte å vinne tre av tolv styreplasser i Exxon.
Hva er det riktige for de av oss som ønsker raskest mulig slutt på at vi brenner opp verdens karbonlagre?
Svaret er selvfølgelig å velge en annen arena for klimakampen enn aksjemarkedet. Får vi bare alle land i verden til å innføre tilstrekkelig høye avgifter på karbonutslipp, er problemet løst. Det synes imidlertid fortsatt å ta for lang tid, så la oss anta at vi må supplere hovedkorstoget med noe mer. Hva da?
Argumentet til Engine No 1 og andre som ønsker å få oljeselskapene til selv å omstille seg er at selskapene sitter på en kompetanse i produksjon og distribusjon av energi som gjør at det vil være lettere å omstille oss til en grønn fremtid ved å omstille oljeselskapene enn ved å erstatte dem med noe nytt. Vi kjenner argumentet fra det som var Statoil og nå er Equinor. De hadde i hvert fall evne til å forandre navn, og de har allerede vist at de tar navneendringen på alvor og seriøst jobber med alternativ energiproduksjon.
Svarte penger som skitner til Norge?
Personlig er jeg allikevel i tvil. Omstilling av store organisasjoner er en krevende affære som typisk tar lang tid, koster mye og ikke alltid fører til målet. Markedets alternativ er mye enklere: La den gamle bedriften seile inn i solnedgangen, og flytt i stedet folk og andre nøkkelressurser over i en ny. Et Statoil som fikk konkurranse fra et Statwind hadde kanskje vært et bedre alternativ enn Equinor.
Det er imidlertid en annen side ved saken som kan trekke i motsatt retning. Det er hva som vil skje med oljeselskapene dersom klimabevisste investorer selger seg ut. Hvem vil da bli de nye eierne, og hvordan vil de te seg?
Post-korona blues?
Siden det vil bli stadig flere klimabevisste investorer etter hvert som naturkatastrofene velter inn over oss, vil oljeaksjene i så fall gradvis bli mer og mer sære – og sære selskaper trekker til seg sære kjøpere. Det er velkjent at bedrifter som får en småmafiost rykte raskt også får skrupelløse investorer og at teknologibedrifter uten inntjening trekker til seg de mest risikovillige eierne. På samme måte vil oljeselskaper etter hvert bli gefundenes fressen for investorer som gir blaffen i klimaet så lenge de selv tjener penger.
Her er tankekorset. Ønsker vi at oljeselskapene skal eies av folk som ikke bryr seg om utslipp av klimagasser og som derfor med begeistring vil legge alle planer om omstilling til alternativ energi til side og i stedet lete etter stadig mer olje? Og som med like stor begeistring vil bruke penger på kjøpe seg støtte fra opinion og politikere til fortsatt leteaktivitet, fortsatt prøveboring og fortsatt utvinning?
Svaret er opplagt nei.
Så hva gjør vi da? Jeg skriver bevisst «vi», for som velgere og skattebetalere i Norge er det vi som eier den største aksjeposten i Equinor.
De likegyldige
Det riktige svaret er trolig tredelt: Som klimabevisste individer bør vi beholde eierskapet til Equinor, og kanskje til og med kjøpe hele selskapet tilbake slik at vi får full kontroll over virksomheten. Vi bør så la selskapet fortsette med utvinning av eksisterende felt, men ikke lete etter nye. Og overskuddet bør ikke bli i selskapet – det bør tas ut som utbytte og brukes til utvikling og produksjon av alternativ energi, fordelt mellom ulike aktører i åpen konkurranse. Equinor må selvfølgelig få anledning til å konkurrere om disse midlene, men da på linje med andre norske selskaper.
Kommer vi til å gjøre dette? Neppe. Men tankeeksperimentet er en god test på hvor grønne vi egentlig er – innerst inne.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 11. juni 2021.