Victor Norman om koronakrisen
Professor emeritus Victor D. Norman kommenterer tre forhold ved koronakrisen.
Post-korona blues?
Med mindre vi får en covidmutasjon som spesialiserer seg på folk i yrkesaktiv alder, er det ingen grunn til å tro at koronapandemien vil kaste lange skygger inn i arbeids- og kapitalmarkedene, skriver Victor D. Norman i DN.
Mange enkeltpersoner og bedrifter vil komme til å slite med ettervirkninger når koronapandemien en gang er over. Til gjengjeld er det andre – hundeoppdrettere og eierne av Netflix og Teams er åpenbare eksempler – som fornøyd vil kunne hvile på velfylte bankkontoer. Så hva blir nettoeffekten? Vil pandemien kaste lange økonomiske skygger, eller vil samfunnet samlet sett bare fortsette i samme spor som før?
I et forsøk på å finne svaret studerte de tre amerikanske økonomene Oscar Jorda, Sanjay Singh og Alan Taylor i fjor de makroøkonomiske virkningene av 15 pandemier, fra Svartedauden til svineinfluensaen, som hver har krevd mer enn 100.000 menneskeliv. Som mål på makroøkonomisk effekt brukte de den «naturlige» renten – det rentenivået som er forenlig med høy sysselsetting og stabile priser. De fant at skyggene var forbløffende lange og sterke: 20 år etter pandemiene var rentenivået i gjennomsnitt 1,5 prosentenheter lavere enn normalen, og først 20 år etter det igjen var en tilbake til normalt nivå.
Norman leverte utredning om distriktene
– Målet for distriktene framover bør ikke være vekst i seg selv, men å skape gode samfunn, sa NHH-professor Victor D. Norman. Han ledet Distriktsdemografiutvalget, som overleverte sin utredning 4. desember.
Når en ser på boligprisutviklingen det siste året, skulle en nesten tro at norske boligkjøpere har lest arbeidet til Jorda & Co. Om de har forstått det, er mer tvilsomt.
Forklaringen på det forbløffende resultatet er, som Jorda, Singh og Taylor selv understreker, veldig enkel: Pandemier tar livet av folk. De pandemiene de tre har valgt på se på, er de som har tatt livet av flest folk. Under Svartedauden døde rundt 75 millioner mennesker, Spanskesyken tok livet av 100 millioner; og selv den mer uskyldige Asiasyken på 1950-tallet krevde over to millioner menneskeliv. Pandemier nøyer seg imidlertid med det. De er egentlig som nøytronbomber: De dreper folk, men rører ikke bygninger, anlegg, produksjonsutstyr eller andre former for realkapital.
Etter en pandemi er det derfor færre folk og like mye realkapital som før. Med det er den relative knapphet på arbeidskraft større enn før, og det vil presse opp lønninger og annen arbeidsinntekt. I sin tur fører det til at avkastningen på kapital blir lavere – altså at den naturlige renten synker.
Når tilliten står på spill
Jo mer vi kan stole på hverandre, desto mer kan vi bruke på å skape verdier istedenfor å kontrollere verdiskaperne, skriver Victor D. Norman i DN.
For å sjekke om det er denne mekanismen som forklarer renteeffekten, sammenligner Sing & Co virkningene av pandemier med virkningene av kriger, som riktignok også tar livet av folk, men som i enda større grad ødelegger bygninger og produksjonsutstyr. Og ganske riktig: Ettervirkningene av kriger er en lang periode med høyere naturlig rentenivå.
At det handler om relativ tilgang på folk og realkapital forklarer også hvorfor virkningene er så langvarige: Det tar en generasjon eller mer å erstatte de folkene som omkommer under en pandemi; og det tar nesten like lang tid å gjenoppbygge alt av bygninger og produksjonsutstyr som ødelegges i en krig.
Betyr så dette at vi bør forberede oss på fortsatt lave renter i en mannsalder fremover? Svaret er nei, av to grunner.
De farlige byene
I byer blir man smittet, av og til av virus, men alltid av nye ideer og impulser, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv.
Den første, mest åpenbare grunnen, er at det helt sikkert også kommer til å skje så mye annet de kommende 30 årene at eventuelle ettervirkninger av pandemien lett vil bli nøytralisert av andre forhold.
Den andre, viktigere, grunnen er at koronapandemien ikke er som andre pandemier og at samfunnet i dag er vesensforskjellig fra samfunnet slik det var før. Alle pandemier har tatt livet av gamle folk, men noen (som Svartedauden og spanskesyken) tok også unge voksne. I tillegg var de gamle før mye yngre enn de gamle i dag, og siden de heller ikke hadde sjenerøse pensjonsordninger å hvile på, var mange av dem fortsatt i arbeid. I dag er de fleste eldre pandemiofre for lengst ute av arbeidsstyrken. Det blir tomrom også etter dem, men ikke i arbeidsmarkedet.
Gal medisin mot korona
Det hjelper ikke med lån når kundene er borte, skriver NHH-professor Victor D. Norman.
Den beste spådommen vil nok derfor, også etter koronaen, være at renten kommer til å gå opp, gå ned eller forbli uendret …
Kronikken var først publisert i DN 8. januar 2021.