Det har i den seinere tid pågått en debatt initiert av E24/Stavanger Aftenblad om oljeselskapers ansvar for å følge opp lisensbetalinger til Angola. Det er avdekket at Equinor fortsatt ikke har fulgt opp byggingen av et tiltenkt forskningssenter i regi av statsoljeselskapet Sonangol, og at det også er bevilget store summer til ubundne formål, uten at Equinor vet hva som har skjedd med pengene. Til sammen utgjør overføringene til Sonangol over 700 millioner kroner.

Skaper mer korrupsjon

Debatten er viktig fordi Angola er et eksempel på et land som er rammet av den såkalte ressursforbannelsen. Til tross for rike olje- og diamantforekomster, er den økonomiske veksten negativ, fattigdommen høy og befolkningens helse skral.

Forskning viser at gode institusjoner er viktige for å forhindre ressursforbannelsen. Angola scorer svært lavt på alle internasjonale indekser for institusjoner, og nylige framlagte «Luanda Leaks» belyser hvordan eliten i Angola har gjort seg rike gjennom korrupsjon. Eksempelvis er datteren og sønnen til den tidligere presidenten José Eduardo dos Santos rettslig forfulgt for korrupsjon etter å ha vært leder for henholdsvis statens oljeselskap og oljefond!

I den ikke-transparente konteksten hvor president Santos og hans familie styrte i nærmere 40 år, vil hva de internasjonale oljeselskapene gjør, og hvordan de samarbeider med myndighetene og andre lisensholdere, påvirke utviklingseffekten de har. At de da overfører penger til et statlig oljeselskap som gjennomfører sosiale aktiviteter utenfor statlige budsjetter og kontrollrutiner både med hensyn til inntekter og utgifter, øker faren for at inntektene misbrukes og utgiftene kanaliseres til formål som utelukkende tjener elitene. Dette kommer tydelig fram i «Luanda Leaks».

Det kan synes overraskende at oljeselskapene, herunder Equinor, går med på slike ordninger siden det kan bidra til en svekkelse av institusjonene i landene de opererer i. Imidlertid er det ikke entydig at ekstraktiv industri (utvinning av råvarer) som opererer i utviklingsland er tjent med gode institusjoner i landene hvor de investerer. En studie av diamantindustrien i Angola viste eksempelvis at børskursen til diamantselskapene gikk kraftig ned da krigen tok slutt. Selskapene var rett og slett tjent med ikke-transparente omgivelser.

I en av våre studier finner vi at ekstrativ industri investerer mer når korrupsjonsnivået øker, ikke mindre.

Selskaper som «bistandsaktører»

Rent bortsett fra at slike ordninger kan svekke institusjoner og bidra til segmentering og styrking av eliten i landet som mottar midlene, er det også grunn til å reise spørsmål om bedrifter er gode «bistandsaktører». Det kan diskuteres om slike betalinger skal betraktes som bistand eller skatt, men de sosiale fondene har i hvert fall ikke vært underlagt samme grad av prioritering mellom utviklingsutfordringer og etterfølgende evaluering, som er vanlig i bistand. Formålet har antagelig vært noe annet enn utvikling, som å vinne kontrakter.

Selskapene gir også selvstendige bidrag til prosjekter utenom avtalene de har med myndighetene, men har ikke samme erfaring med slike aktiviteter som frivillige organisasjoner og tradisjonelle donorer.

Det er for øvrig ikke opplagt at når staten ikke tar ansvar for sine innbyggere, skal utenlandske bedrifter overta det. De kan komplementere staten på områder hvor de har særskilt kompetanse, men ikke erstatte den. I stedet for å drive dårlig bistandspolitikk, burde kanskje bedriftene som opererer i et land som Angola, søke å ansvarliggjøre myndighetene. At verken bundne eller ubundne midler fra oljeselskaper til Sonangol kan tilstrekkelig redegjøres for, viser med all tydelighet at dette ikke har skjedd.

Samtidig er det åpenbart at dette skaper en rekke utfordringer for selskaper som opererer i slike ikke-transparente land. Utfordringene innbyggerne står overfor i et samfunn preget av fattigdom og korrupsjon er likevel viktigere.

Norges omdømme

For Norges del blir dilemmaet enda større fordi staten har en dobbeltrolle som bistandsgiver og største eier i Equinor. I bistandspolitikken har vi angivelig nulltoleranse for korrupsjon. Vi har etiske retningslinjer for både oljefondet og statlige selskaper, men staten som eier har i mange år holdt seg på en armlengdes avstand fra selskapenes aktiviteter.

Det er gode grunner til det siden politikere sjelden er gode forretningsfolk. Men selskaper hvor ledelsen har fritt spillerom, kan fort ta beslutninger som ikke er i eiernes interesser. Det har Equinors satsing i USA demonstrert.

I utlandet vil man dessuten ha vanskelig for å skille mellom den norske stat og Equinor. Dersom selskapet blir innblandet i saker hvor korrupsjon og støtte til tvilsomme regimer er ingredienser, kan det svekke Norges omdømme. Denne risikoen har antagelig blitt viktigere nå som vi tillater mye større innslag av egeninteresse i bistanden.

Etter vår oppfatning bør denne omdømmerisikoen for både land og selskap tas opp til bred diskusjon. Det er ikke ønskelig at inntektene fra Equinors petroleumsvirksomhet i fattige land oppfattes som svarte penger i mer enn en forstand.

Kronikken var først publisert i Stavanger Aftenblad og E24, 22. september 2020. 



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post