Jonas og Sara Nølands bok «Energikrisen» har opplyst kraftdebatten i Norge. Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved anbefalingen om å være offensive og doble norsk kraftproduksjon frem mot 2050.

I boken anbefales det at vi må øke kraftproduksjonen for at Norge skal bli det de kaller «sunn» og «sterk». Det første er å bli utslippsfri, og det andre å utvikle grønn industri. Men det er ingen kritisk drøfting av behovet for å bli både «sunn» og «sterk».

Jeg er skeptisk til storstilt satsing på grønn industri, av flere grunner.

Lars Sørgard

Jeg har stor forståelse for behovet for å bli «sunn», siden Norge må kutte i egne utslipp for å bidra til den globale klimaomstillingen. Men «sterk» knyttes til vår næringsstruktur fremover, underforstått at grønn industri gjør oss sterk som nasjon.

Jeg er skeptisk til storstilt satsing på grønn industri, av flere grunner.

For det første er det dyrt å fremskaffe den nye kraften som kreves for en massiv satsing på grønn industri. Jeg er enig med bokens forfattere i at flytende havvind er svært dyrt og krever betydelige subsidier. Samtidig har deres utregninger av kostnaden ved kjernekraft fått kritikk. Ut fra en samfunnsøkonomisk tilnærming er kjernekraft dyrere enn det som fremstilles i boken, slik Linnerud og Rosendahl forklarte i DN 29. januar, og utbygging vil ventelig kreve subsidier.

For det andre er det krevende for Norge å tiltrekke seg grønn industri, for eksempel produksjon av hydrogen og batterier. Det er en knalltøff, global konkurranse, illustrert ved at Freyr la ned sine planer om batteriproduksjon i Norge da de ikke fikk subsidier.

Det illustrerer at satsing på grønn industri, som batteri- og hydrogenproduksjon, kan gi subsidier i begge ender. Først subsidierer vi oppbygging av ny kraftproduksjon, og så må vi subsidiere den grønne industrien.

Først subsidierer vi oppbygging av ny kraftproduksjon, og så må vi subsidiere den grønne industrien.

Lars Sørgard

Selv med dagens prognoser for fremtidig kraftpris, der prisen på kraft i Norge vil bli lik eller litt lavere enn i landene rundt oss, er vi lite attraktive for grønn industri.

Unntaket er datasentre, der vi har et fortrinn ved at vi tilbyr blant annet gode kjølemuligheter. Selv om vi legger til grunn økning i etablering av datasentre, samt behovet for kraft for å kutte utslipp, er kraftbehovet i 2050 langt under de 300 terawattimer (TWh) som det antydes i «Energikrisen». For eksempel er NVEs estimat et kraftforbruk som typisk er nærmere 200 enn 300 TWh i 2050.

For det tredje er det grunn til å spørre om massiv oppbygging av grønn industri løser utfordringene i norsk økonomi fremover. Ifølge perspektivmeldingen er den største utfordringen i norsk økonomi de nærmeste tiårene knapphet på arbeidskraft.

Næringslivet i Norge er omstillingsdyktig, og hvert år er det en brutto jobbskaping tilsvarende 300.000 arbeidsplasser. Den gradvise nedbyggingen av olje- og gassnæringen er i et slikt perspektiv positiv, fordi arbeidskraften går til andre næringer som nærmest skriker etter arbeidskraft.

Først subsidierer vi oppbygging av ny kraftproduksjon, og så må vi subsidiere den grønne industrien.

Lars Sørgard

Hvorfor ikke la alle blomster blomstre, herunder la «hitech», «fintech» og andre tjenesteytende næringer få tilgang til arbeidskraft som ikke er subsidiert?

I tillegg til knapphet på arbeidskraft har vi som kjent knapphet på kraft i Norge. Da gir det ikke mening å subsidiere utbygging av ny kraft for å skape arbeidsplasser i grønn industri. En viktig lærdom fra samfunnsøkonomi er at når det er knapphet på en ressurs, så bør en ikke subsidiere denne ressursen.

Hvis en i tillegg tar høyde for at utbygging av kraft skaper press på norsk natur, er det enda et argument for å unngå en storstilt satsing på grønn industri.

NHH-professor i nytt ekspertutvalg om bostøtte

Bostøtte og sosialhjelp er velferdsstatens siste sikkerhetsnett. Nå skal ordningen gjennomgås grundig. NHH-professor Kjell Gunnar Salvanes er blant ekspertene som skal gi råd til regjeringen.

Vi som nasjon har tjent godt på vår vannkraft. Men ser vi fremover, har vi som nasjon ikke lenger et komparativt fortrinn i storstilt utbygging av elektrisk kraft. Solkraft er ett eksempel på kraft som er blitt svært billig å bygge ut, og da særlig i land som har bedre solforhold enn Norge.

Det er, som Nøland og Nøland påpeker, helt urealistisk å tro på et betydelig fall i kostnadene ved flytende havvind over tid som er nødvendig for å gjøre oss konkurransedyktige globalt.

Det er på tide å innse at knapphet på kraft kan avbøtes ved å la prisen avspeile knappheten.

Lars Sørgard

Det er på tide å innse at knapphet på kraft kan avbøtes ved å la prisen avspeile knappheten. Redusert utbygging av kraft vil på sikt bety at vi ikke har lavere priser på kraft enn våre naboland.

Det vil være positivt, og ikke et problem, at dette kan dempe etableringen av ny, grønn industri Norge. Da unngår vi dyr utbygging av ny kraft, og vi sørger for at resten av næringslivet får tilgang på arbeidskraft som ellers ville blitt faset inn i grønn industri.

Sist, men ikke minst, vil vi det sikre at vårt oljefond i mindre grad bygges ned – til glede for fremtidige generasjoner.

Innlegget var først publisert i DN 5. februar 2026. 

NHH-forsker bak en av CEPRs mest leste artikler

En studie med NHH-forsker Krisztina Molnár har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Den er blant CEPRs mest leste artikler i 2025.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post