Det norske skattesystemet er utformet slik at bedriftseiere kan velge å utsette både inntekt og skatt så lenge de ønsker, selv når de tar pengene ut av bedriftene sine og plasserer dem i holdingselskaper eller på Oslo Børs. Dette systemet, kalt fritaksmetoden, har ført til utsatt beskatning av 3100 milliarder kroner, noe som innebærer at store formuer akkumuleres uten beskatning.

Høyre selger bestemoren sin for at de rikeste skal slippe formuesskatt

Høyre og NHO vil at «gamle damer med litt formue» skal betale formuesskatt, mens de aller rikeste skal få slippe.

For å forstå bakgrunnen for dette systemet, må vi gå tilbake til 2006. Før dette var det i praksis lavere skatt på kapital enn arbeid i Norge, slik at arbeidsinntekt ofte ble skiftet til kapitalinntekt.

Skattereformen i 2006 skulle gjøre skattesystemet nøytralt. Etter denne reformen skulle det ikke være noen fordeler eller ulemper ved å velge den ene typen inntekt foran den andre, og det skulle heller ikke være noen fordeler eller ulemper ved å velge å utsette realiseringen av inntekten til fremtiden. Gode muligheter for å utsette inntekten gjennom fritaksmetoden var en del av denne reformen.

Hvis systemet faktisk var nøytralt, ville det ikke vært noen fordeler ved å utsette inntekten. Det ville derfor vært naturlig å forvente at mange eiere valgte å betale skatten sin fremfor å utsette den.

Men slik gikk det ikke. Hvis eierne faktisk er likegyldige, er det vanskelig å forstå hvorfor det nå står hele 3100 milliarder kroner i tilbakeholdt overskudd i selskapene. Det er også bortimot ingen eiere som velger å betale seg selv arbeidsinntekt.

Slike ekstreme utfall tyder ikke på at systemet er nøytralt.

Likevel fortsetter Finansdepartementet å argumentere for at systemet er nøytralt, blant annet basert på en artikkel av Peter Birch Sørensen som angivelig beviser – rent matematisk – at eiere skal være likegyldige mellom å realisere inntekt i dag og i fremtiden. Men denne artikkelen bygger på flere tvilsomme antagelser – blant annet at avkastning er lik risikofri rente, og at det ikke vil komme noen endringer i fremtidig skattesystem.

Vi vet derimot at avkastning på tilbakeholdt overskudd ofte er høyere enn risikofri rente, noe som kan gjøre det bedre å beholde pengene i selskapet.

Er borettslaget det nye Sveits?

Regjeringen må sette en stopper for «borettslagsmodellen». Ellers kan nok en gang store kapitalinntekter unngå skatt fordi investorene ligger to skritt foran myndighetene, skriver forskerne i DN.

Vi vet også at skattesystemet endrer seg over tid, noe som kan gjøre det fornuftig å vente med å realisere inntekt. På kort sikt kan riktignok satsene gå både opp og ned, men for de rikeste, som uansett ikke har likviditetsproblemer, kan det være gunstig å utsette inntekten.

Dette er spesielt nyttig hvis det underveis oppstår muligheter til å unngå skatt, for eksempel ved å tilbringe fem år i Sveits, og dermed kvitte seg med hele skatteregningen.

Fra retorikken i den offentlige debatten er det også tydelig at eierne selv ikke ser på systemet som nøytralt.

For eksempel gjør formuesskatten at noen eiere må ta ut utbytte, og da legger man gjerne til denne utbytteskatten i beregningen av sin «faktiske formuesskatt». Dersom skattesystemet er nøytralt, gir ikke dette argumentet mening, for da har det ikke noe å si om man henter ut pengene fra selskapet nå eller i fremtiden.

Ny avhandling om historisk ulikhet og mobilitet i Norge

Eirik Berger Abel disputerer for PhD-graden ved NHH 29. november 2024 med avhandlingen «Essays on Equality, Intergenerational Mobility and Family Formation».

Med andre ord er det svært lite som tyder på at dagens system er nøytralt. Kan det likevel være andre gode grunner til å beholde en fritaksmetode som gir så sjenerøse muligheter til å utsette skatt?

En mulig begrunnelse er imperfekte kapitalmarkeder, altså at det er vanskelig å få finansiering til gode prosjekter. Men Skatteutvalget og Kapitaltilgangsutvalget argumenterte derimot for at det norske kapitalmarkedet fungerer godt, særlig for bedriftene som i dag har de store, tilbakeholdte overskuddene.

For å bevare en påstått nøytralitet og sikre en kapitaltilgang som allerede anses som god, har vi valgt å videreføre et system der de med store formuer kan betale skatten når de selv ønsker. Som følge av dette står det nå 3100 milliarder kroner og en fremtidig skatteregning på over 1000 milliarder kroner i norske bedrifter.

Er det ingen som ønsker å vite hvordan den norske selskapsskatten faktisk fungerer?

De sterke reaksjonene som kom da NRK la frem sin berømte sak om hvor lite selskaper betalte i skatt viser mer enn noe annet at skattedebatten i Norge har utviklet seg til en slags barnslig slåsskamp, skriver SNF-forsker Ole-Andreas Elvik Næss.

Det er neppe sunt for demokratiet at noen har en skatteregning på over 1000 milliarder som venter et sted i fremtiden. Hvor mye er disse folkene villig til å betale i dag for å unngå denne skatten?

Svaret er 1000 milliarder. Dette er penger som kan brukes på tenketanker, lobbyister og politiske partier for å redusere denne utsatte skatteregningen. Og vi ser tydelig tegn til at pengene brukes til å finansiere alt fra de dyktigste advokatene til de beste PR-byråene.

Lytt til markedet – selg aksjene, Sindre Finnes

Markedet vet best – aksjeprisene er stort sett riktige. Så hvorfor skal Sindre Finnes sitte med aksjene sine så lenge før han kvitter seg med dem?

Skatteadvokatene deres påpeker for eksempel ofte at det blir feil å si at dette tilbakeholdte overskuddet er eiernes inntekt, siden selskapene deres er egne juridiske enheter, og det formelt er selskapene som eier pengene. Men dette er et meningsløst poeng når det gjelder utforming av skattesystemet, for eierne eier jo selskapet, og tilbakeholdt overskudd er allerede inkludert i beregningen av eiernes formuesskatt.

Tiden er overmoden for en kritisk gjennomgåelse av fritaksmetoden.

Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 31. oktober 2024.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post