Den virkelige trusselen mot velferdsstaten
Velferdsstaten er ikke truet av konkurranseutsetting. Den er truet av privat helseforsikring, skriver Victor D. Norman i DN.
En frisinnet sosialdemokrat
Oddvar Mykland døde i forrige uke. Med ham har Risør mistet en dyktig avismann, en uredd politiker og et tenkende menneske, skriver Victor D. Norman i DN.
Første gang jeg traff Oddvar Mykland var som motstander i en debatt i Vennesla foran kommunevalget i 1963. Som kjepphøy gymnasiast tok jeg debattseieren for gitt – jeg hadde pugget Høyres og Arbeiderpartiets programmer og holdt et åpningsinnlegg der jeg for sak etter sak viste at vi hadde de beste løsningene. Så var det Oddvars tur. Han snakket ikke om en eneste sak. I stedet tegnet han en høyere himmel: En fremtid der alle slapp til, der menneskeheten løftet seg selv etter hårene og ingenting var umulig. Det var ingen tvil om hvem som vant: Jeg fikk nølende, knapt hørbar applaus – Oddvar trampeklapp. Arbeiderpartiet beholdt sin dominerende posisjon i bygda. Høyres skjebne skal jeg forbigå i stillhet …
Da jeg møtte ham, var han journalist i avisen Sørlandet i Kristiansand. Noen år senere ble han av partiet sendt til Risør for å overta redaktørstolen i Ap-avisen Bladet Risør. Han fortalte selv at han første dag av redaksjonssekretæren fikk beskjed om hvor viktig det var i småbyen å være seg bevisst forskjellen mellom «vi» og «de». Akkurat da gikk skipsreder Erik Blakstad forbi kontorvinduet, noe som fikk redaksjonssekretæren til å utbryte: «Der går én av «de»»! Det hører med til historien at Oddvar skulle bli gift med Blakstads datter, med Erik «Myggen» Mykland som resultat. Blandingshunder er og blir de sprekeste og mest spennende.
Fjell og li og fjord – og folk!
Hverken lovgivere eller statsforvaltere kan skape nytt liv i døende lokalsamfunn. Men de er flinke til å blokkere kommunenes forsøk på å klare det på egen hånd, skriver Victor D. Norman i DN.
Som redaktør blåste han liv i det som var en nokså kjedelig partiavis, og det fikk eieren og den aldrende redaktøren av den andre avisen i byen, Aust Agder Blad, til å kaste sine øyne på kristiansanderen. Til eierpartiets vrede takket Oddvar ja til tilbudet om å gå over til konkurrenten. Det ble allikevel, takket være Oddvar, arbeiderpartiavisen som til slutt gikk av med seieren: Da den gamle eieren og redaktøren av Aust Agder Blad døde, overtok en superradikal arving avisen og kjørte den raskt i grøften. Oddvar fikk da A-pressen til å kjøpe konkurrenten, slå sammen de to avisene under navnet Aust Agder Blad, og med Oddvar som redaktør.
Konsolideringen av lokalpressen var viktig, men ikke det viktigste Oddvar utrettet i avisen. Det var gjenreising av lokaljournalistikk, basert på et nært og inngående kjennskap til byen og befolkningen. I ledelseslitteraturen finnes begrepet «management by walking around». Det gjelder i enda høyere grad for lokaljournalistikk: Du må kjenne småbyen så godt, og ha så velutviklede nettverk, at du nesten kan forutsi hva som kommer til å skje.
Betydningen for lokaldemokratiet av å ha en presse som kjenner lokalsamfunnet ut og inn, kan neppe overdrives.
Dette var en kunst Oddvar utviklet til det perfekte. Han var til stede overalt – ofte bare på vandring i byen, enda oftere på kafeer og andre utesteder, og nesten alltid på det som var av møter og arrangementer.
Identifikasjonsproblemet
Serien av politiske skandaler er forenlige med et utall forskjellige forklaringer. At norsk politikk er befolket av skurker, er kanskje den minst sannsynlige, skriver Victor D. Norman i DN.
Mitt favorittbilde av ham er ved enden av «kverulantbordet» på Stavelins kafé i Risørs hovedgate. Han var fast gjest der hver morgen så lenge han kunne. Han var ikke nødvendigvis den som snakket mest – til gjengjeld var han utvilsomt den ivrigste lytteren. Og når han tok ordet, var det alltid for å få liv i samtalen.
Etter at han ble pensjonist, tok han også en periode som lokalpolitiker; og han satte spor etter seg også der: Et hovedtema i Risørpolitikken helt siden 1970-tallet har vært spørsmålet om boplikt eller ikke. Arbeiderpartiet har hele tiden ivret for boplikten – men det hadde ikke Oddvar. Han kom etter hvert til den konklusjon at hullene i boplikten alltid ville være så mange at det eneste riktige (i hvert fall det eneste rettferdige) var å avskaffe hele ordningen.
Han gjorde partiet oppmerksom på sitt syn før han ble valgt, så da saken kom opp før kommunevalget i fjor, burde ikke Oddvars stemmegivning ha vært noe stridstema. Det ble den allikevel. Det så lenge ut til at hans stemme ville avgjøre utfallet, og det fikk flere av partiets bystyrerepresentanter til å rase.
Regler kan være gode å ha, men …
Regelstyrt økonomisk politikk gir nesten alltid best resultat, men bare nesten – og det er nettopp i unntakstilfellene vi har størst behov for god politikk, skriver Victor Norman i DN.
Man skulle kanskje tro at det hjalp at hans stemme til syvende og sist ikke betydde noe allikevel – en vararepresentant fra Kristelig Folkeparti sikret flertall for å oppheve boplikten selv uten Oddvars stemme. Men nei da: Man fikk nesten inntrykk av at det var enda mer provoserende å stemme mot partilinjen når det ikke påvirket utfallet.
Det var ingen høy himmel over Oddvars partifeller den dagen …