Kåkånomics og faglig forlystelse
Årets høydepunkt for alle som har økonomi som lidenskap har denne uken funnet sted i Stavanger. Lekenhet og lyst gir nye innsikter, skriver Victor D. Norman i DN.
Regler kan være gode å ha, men …
Regelstyrt økonomisk politikk gir nesten alltid best resultat, men bare nesten – og det er nettopp i unntakstilfellene vi har størst behov for god politikk, skriver Victor Norman i DN.
Jeg var på sykehus i romjulen og nyttårshelgen, så jeg fikk dessverre ikke sett eller hørt statsministerens nyttårstale. Til gjengjeld har jeg hatt god tid til å lese den etterpå, og jeg må bare ta av meg hatten: Det var, med ett viktig unntak, en tale som viste en statsminister med evne både til å forenkle og formidle – ja, til og med til å få en innbarket høyremann til å nikke i hvert fall et par ganger.
Unntaket var den økonomiske politikken. Om den snakket Støre som om det var en tsunami eller annen naturkatastrofe som gjorde at folk flest i 2023 hadde fått dårligere råd. Det hjalp ikke at han uttrykte håp om at tingene ville bli bedre i år – igjen som om svaret var opp til høyere makter.
Realiteten er at fjoråret var et mer enn særdeles godt år for norsk økonomi. Arbeidsledigheten var lav og den økonomiske aktiviteten høy, men ikke for høy. Statens netto inntekter fra petroleumsvirksomheten var på 900 milliarder kroner – litt mindre enn rekorden fra året før, men langt mer enn det vi har vært vant til; og inntektene stat og kommune fikk fra kraftsektoren var heller ikke noe å kimse av.
Det måtte da ha vært både mulig og forsvarlig å bruke litt av disse ekstrainntektene til å kompensere folk med lave inntekter for prisøkningene på energi, mat og andre varer?
Klimamerkantilistene
Verden blir ikke grønnere av at vi i Vesten prøver oss på grønnmalt reindustrialisering – den blir bare fattigere … og farligere, skriver Victor D. Norman i DN.
Jeg kan formelig høre det harmdirrende svaret fra Finansdepartementet: Er nå Victor Norman ute på bærtur nok en gang? Han har vært som en irriterende mygg helt siden han i 1980 hevdet at vi ikke ville ha noen glede av oljeinntektene hvis vi aldri skulle bruke dem. Den gangen kunne en av våre ekspedisjonssjefer heldigvis sette ham på plass ved å minne om at vi da allerede, og på forskudd, hadde brukt opp alt vi noensinne ville få av inntekter fra petroleumssektoren.
Sjefen tok riktignok feil, men han klarte i hvert fall å parkere meg og innkalte prompte andre mistenkelige ungdommer til manuduksjon i departementet.
Etter tyve år med rådvillhet om hvorvidt oljeinntektene var et gode eller onde for landet – år da de to ansvarlige partiene mistet stadig flere velgere til småpartiene i midten og på fløyene i norsk politikk – kom så Stoltenbergs kolumbiegg: Oljefondet og handlingsregelen. Oljeinntektene som tema var med det parkert på fortauet utenfor Finansdepartementet; alt som ble overlatt til regjering og storting var å foreta ubehagelige valg innenfor den rammen handlingsregelen ga.
Mot alle odds
Byer er forbløffende robuste skapninger. 300-årsjubilantene Arendal og Risør er gode eksempler, skriver Victor D. Norman i DN.
Regelstyring var ikke en ny, og heller ikke en norsk, idé. Tanken bak går tilbake til den svenske økonomen Knut Wicksell som for godt over hundre år siden advarte mot demokratisk styring av økonomien. Demokrati ville uvegerlig føre til at et fattig flertall ville vedta alle gode ting og utligne kostnadene på et velstående mindretall.
Det store gjennombruddet for Wicksells tanker kom allikevel ikke før på 1970- og 80-tallet, da i form av det som på godt norsk kalles «public-choice-teori» – teori om hvordan politikere og politiske partier tenker og opptrer, og om hvor gode eller dårlige utfall det fører til. I forlengelsen av denne tilnærmingsmåten skrev Edward Prescott og Finn Kydland en artikkel der de viste at regelstyrt politikk ville gi bedre resultater enn demokratisk behandling av enkeltsaker. De fikk Nobelprisen i økonomi for sitt bidrag, og tankene deres slo raskt gjennom.
Nesten alle vestlige land ga sentralbankene en fri stilling og inflasjonsstyring som eneste mål. Det skjedde også hos oss, men her var handlingsregelen og et fristilt oljefond kanskje enda viktigere.
Gnitne krigsprofitører
Norge har tjent seg rik på krig siden 1600-tallet, men resultatet er likevel alltid blitt at vanlige folk blir stående tilbake som tapere. Grunnen er ikke at vi ikke kan gjøre noe med det, så den må være at vi ikke vil, skriver Victor Norman i DN.
Gir regelstyringen gode resultater? Tja. Det er litt som å spørre om et fly trygt kan settes på autopilot. Mesteparten av tiden er svaret ja – i godvær utvilsomt ja; i uvær kanskje et mer betinget ja så lenge det er snakk om forutsigbare forhold; men i turbulent vær vil de fleste av oss nok foretrekke å vite at det er folk i cockpiten.
Det som skjer og har skjedd i verdensøkonomien de siste årene er økonomisk turbulens. Da kan ikke skipperen trekke seg tilbake til en god stol og overlate styringen til en regel formulert av Jens Stoltenberg på en godværsdag for over tyve år siden.
Det er allikevel et annet spørsmål som er enda viktigere: Er regelstyring forenlig med et velfungerende demokrati?
Jeg er i tvil. I gode tider går det selvfølgelig greit – det er når noe uforutsett skjer at et system settes på prøve. Hvis de folkevalgte da ikke slippes til fordi sentrale deler av makropolitikken er regelstyrt og til dels overlatt til andre, er det ikke Norges Bank eller Finansdepartementet som får føle velgernes harme – det er politikerne. Og fremstår de som svake eller maktesløse, er veien kort til populisme av verste slag.
Så svaret er ja, regelstyring er flott – men reglene må være der for å kunne brytes.
Innlegget var først publisert i DN 5. januar 2024.
Desserten
Vi fra sekstiåttergenerasjonen vil fortsette å forme samfunnet, men nå i rollen som kravstore, taleføre og stemmeberettigede gamlinger.