Identifikasjonsproblemet
Serien av politiske skandaler er forenlige med et utall forskjellige forklaringer. At norsk politikk er befolket av skurker, er kanskje den minst sannsynlige, skriver Victor D. Norman i DN.
Fjell og li og fjord – og folk!
Hverken lovgivere eller statsforvaltere kan skape nytt liv i døende lokalsamfunn. Men de er flinke til å blokkere kommunenes forsøk på å klare det på egen hånd, skriver Victor D. Norman i DN.
«Arealnøytralitet» er blitt det nye moteordet i by- og stedsutvikling i Norge. Miljøbevisste kommuner forplikter seg til å redusere allerede utbygd areal med like mange kvadratmeter som man tar i bruk ved nybygg. For store byer og andre steder med knapphet på plass, kan dette kanskje være en god idé (men bare kanskje…).
For de fleste norske kommuner, der problemet er mangel på folk, ikke på plass, er tanken meningsløs. Allikevel synes den å spøke i bakhodene til miljøbevisste politikere og blant deres meningsfeller hos statsforvalterne og fylkeskommunale etater rundt om i landet.
La meg minne om hva vi i Distriktsdemografiutvalget for få år siden måtte konstatere: Norske distriktskommuner er i ferd med å gå av med pensjon, med kirkegården som neste stopp. Flyttestrømmen fra bygd til by har stoppet opp, men bare fordi de fleste unge – og spesielt unge kvinner – allerede har flyttet.
Det er kanskje noen, både blant svorne urbanister og i den mest ytterliggående delen av miljøbevegelsen, som vil si at det bare er bra om distriktene tømmes for folk og føres tilbake til naturen. Jeg er ikke blant disse, og jeg føler meg rimelig sikker på at det store flertallet heller ikke er det.
Det er samspillet mellom natur og kultur langs hele kysten og oppover alle små og store dalfører som gjør Norge unikt. Forsvinner det, kan vi like gjerne melde oss inn i Sverige igjen.
Redningsplanken
Eldrebølgen kan bli treningsarena for en krevende fremtid, skriver Victor D. Norman i DN.
Det er ett unntak fra det traurige flyttemønsteret: Hyttekommunene i Sør-Norge. Hytter har spredt seg som paddehatter på Ustaoset og Geilo, i Myrkdalen og Trysil, i Oppdal og Øyer; og med hyttene har fulgt hoteller, restauranter, butikker – og tilhørende liv og jobbmuligheter også for unge. Noe lignende har skjedd nedover Skagerrak-kysten, der ellers stagnerende byer nå har hytteturisme som bærebjelke.
Regler kan være gode å ha, men …
Regelstyrt økonomisk politikk gir nesten alltid best resultat, men bare nesten – og det er nettopp i unntakstilfellene vi har størst behov for god politikk, skriver Victor Norman i DN.
Dette må da være en suksesshistorie?
Å nei da – i hvert fall ikke for miljøbevisste statsforvaltere. Det er blitt for mange hytter, og de ligger for spredt. I det minste må ytterligere hyttebygging bli mer konsentrert; og helst bør nybyggingen begrenses eller henvises til mindre attraktive områder.
De har sikkert rett. Mange av de nye hytteområdene på fjellet briljerer mer ved sin størrelse enn sin estetikk, og på de delene av Skagerrak-kysten der man ikke var forutseende nok til å bevare selve skjærgården som friområde, er det i juli måned nesten umulig å komme tørrskodd i land. Vi trenger derfor statsforvaltere og fylkeskommunale kontrollinstanser som kan tråkke på bremsen når lokalpolitikerne blir for ivrige.
Men …
Man kommer ingen vei bare ved å tråkke på bremsen, og farten og retningen er det bare lokalpolitikerne som kan sørge for. De har sine feil og mangler – det er ikke alltid faglig dyktighet eller politisk korrekthet som avgjør hvem som slipper til i kommunestyrene – men til gjengjeld kjenner de sitt lokalsamfunn og brenner for det.
Og viktigst av alt: Det er deres velgere som sitter igjen med regningen om kommunen ikke lykkes med å skape nytt liv i bygda eller byen.
Uten motiverte lokalpolitikere er det derfor ikke håp. Motivasjon forutsetter imidlertid i sin tur at lokalpolitikerne ikke hele tiden blir overkjørt av statsforvalter eller fylkeskommunale instanser. Kommunalt selvstyre betyr at man skal få styre selv, også når kursen ikke blir helt slik fageksperter eller politikere på sentralt nivå ville ha ønsket.
Det har vært sagt at Formannskapslovene av 1837, som innførte lokalt selvstyre i Norge, har tilnærmet samme rang som Grunnloven. Skal vi tolke det bokstavelig, betyr det at kommunene skal være noe mer enn tjenesteprodusenter og resolusjonsmakere som fritt kan utfordres og overprøves av fylke og stat.
Desserten
Vi fra sekstiåttergenerasjonen vil fortsette å forme samfunnet, men nå i rollen som kravstore, taleføre og stemmeberettigede gamlinger.
Det er på tide å gjenoppfriske ånden fra 1837.
Innlegget var først publisert i DN 15. mars 2024.