Regler kan være gode å ha, men …
Regelstyrt økonomisk politikk gir nesten alltid best resultat, men bare nesten – og det er nettopp i unntakstilfellene vi har størst behov for god politikk, skriver Victor Norman i DN.
Den virkelige trusselen mot velferdsstaten
Velferdsstaten er ikke truet av konkurranseutsetting. Den er truet av privat helseforsikring, skriver Victor D. Norman i DN.
Det har vakt forbløffende lite spetakkel at vår nye helseminister i sitt tidligere liv var med på å tegne helseforsikring for de ansatte i bedriften han ledet. Når jeg sier at det er forbløffende, er det ikke fordi han har sagt eller gjort noe kritikkverdig – vi bor heldigvis i et land med menings- og ytringsfrihet – men fordi privat helseforsikring (kollektiv eller individuell) burde være noe alle tilhengere av velferdsstaten var imot. Og Arbeiderpartiet er vel fortsatt tilhenger av den?
Det er to spor som har vært fulgt av de som ønsker å «myke opp» velferdsstaten. Det ene er konkurranseutsetting av sykehjem, helsetjenester og andre ting det offentlige har påtatt seg å skaffe oss. Det andre er å åpne for rent private alternativer til offentlige tilbud.
Det første sporet innebærer at private bedrifter bare slipper til som underleverandører til det offentlige. Det er fortsatt stat og kommune som bestemmer hvem som skal få tjenestene og hvilken standard de skal holde; og økonomisk sett betyr det ingenting for den enkelte bruker om utføreren kommer fra privat eller offentlig sektor. I det andre sporet flytter man derimot hele tjenesten ut i markedet, slik at brukeren selv – direkte eller via en dertil egnet helseforsikring – bestemmer mengde og kvalitet på tjenesten og betaler deretter.
Det er altså ikke tvil om hvilket av sporene som går lengst i retning av en ren markedsløsning også for helse- og omsorgstjenester. Likevel er det nesten alltid konkurranseutsetting som skaper politisk rabalder. Det kan være gode grunner til det. Den mest åpenbare er at eldreomsorg på anbud lett oppfattes som en mistillitserklæring til de offentlig ansatte som utfører jobben i dag, mens privat helseforsikring like lett oppfattes som et positivt tilskudd til det man kan regne med å få fra stat og kommune.
Identifikasjonsproblemet
Serien av politiske skandaler er forenlige med et utall forskjellige forklaringer. At norsk politikk er befolket av skurker, er kanskje den minst sannsynlige, skriver Victor D. Norman i DN.
Virkeligheten er likevel en annen. Vi har allerede lange køer av brukere som venter på å få nødvendige helse- og omsorgstjenester fra det offentlige, og køene blir i hvert fall ikke kortere etter hvert som min generasjon blir mer og mer skrøpelig. Foretar vi oss ikke noe raskt, vil forsikringskundene blant oss støvsuge markedet for leger, sykepleiere og omsorgsarbeidere; og med det vil køene bli enda lengre. Sluttresultatet vil uvegerlig bli at den offentlige delen av helse- og omsorgssektoren vil forvitre – fortrengt og glemt av fornøyde middelklassekunder i de nye, kommersielle helseklyngene.
Jeg skal ikke ta æren for denne spådommen. Den kom allerede for mange år siden fra min venn og kollega Kalle Moene, som pekte på at den universelle velferdsstaten ville forvitre hvis tilbudene ikke var gode nok til at også de mer velbeslåtte så seg tjent med å stole på de offentlige tilbudene. Han hadde helt rett, og futurum er dessverre i ferd med å bli presens.
Jammen, gjør det noe da? Vi er vant til at det er forskjell på folk, så det kommer da ikke som noe sjokk at nikkersadelen vil slippe til før oss vanlige dødelige også i helsekøene?
Fjell og li og fjord – og folk!
Hverken lovgivere eller statsforvaltere kan skape nytt liv i døende lokalsamfunn. Men de er flinke til å blokkere kommunenes forsøk på å klare det på egen hånd, skriver Victor D. Norman i DN.
Nei da, det vil det nok ikke – men nå handler det om mange flere. Etter hvert vil en stor del av de yrkesaktive – i hvert fall i privat næringsliv – ha privat helseforsikring som sikrer dem plass først i køen når de har behov for hjelp. Kommer vi dit, står hele velferdsstaten i fare for å rakne.
Jeg kan formelig høre reaksjonen: «Dette var da voldsomt! Så ille kan det da ikke være.» Jo, det kan nettopp det. Selve bærebjelken i den norske velferdsmodellen er at vi godtar ulikhet – til og med stor ulikhet – på noen områder, mot at alle behandles likt på andre. Vi godtar at kapitaleiere og folk med høye lønnsinntekter ikke skattes i hjel; vi har fjernet arveavgiften; og vi synes det er helt ok at noen blir vinnere av å drive pyramidespill i eiendomsmarkedet.
Redningsplanken
Eldrebølgen kan bli treningsarena for en krevende fremtid, skriver Victor D. Norman i DN.
Når vi gjør det, er det fordi forskjeller er nødvendige for å få en velfungerende markedsøkonomi. Til gjengjeld har vi valgt å holde markedet borte fra noen områder. De viktigste er skole, helse og omsorg.
Nøkkelordene her er «til gjengjeld». Den underforståtte samfunnskontrakten i Norge er at markedet skal få fungere fritt på de fleste områder, men ikke alle. Vi skal få begynne og slutte livet med den naive tro at vi dypest sett alle er jamsis og like.