Det er støttepakkene som har utløst inflasjonen i USA
Ekspansiv pengepolitikk gir hverken høyere priser eller etterspørsel når publikum ikke vil låne til forbruk, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Konkurranse på like vilkår
To bedrifter, Flikk og Flakk, produserer elbilladere og må investere én milliard kroner hver. Flikks eier bor i Sveits, Flakks eier i Norge. Har Flakk en ulempe som hindrer lønnsom vekst?
To bedrifter, Flikk og Flakk, produserer elbilladere og må investere én milliard kroner hver. Flikks eier bor i Sveits, Flakks eier i Norge. Har Flakk en ulempe som hindrer lønnsom vekst?
Med ekstern finansiering vil lønnsomme investeringsprosjekter gjennomføres selv om en bedrift ikke kan fullfinansiere dem med egne midler. Det er i både bedriftseierens og de andre investorenes interesse.
For mindre foretak og oppstartsbedrifter kan det imidlertid være vanskeligere å få ekstern finansiering. Formuesskatten burde derfor ha et bunnfradrag på for eksempel 100 millioner kroner, progressiv sats, fritak de første fem årene man har formue over terskelen, og gradvis innfasing etter det.
To bedrifter, Flikk og Flakk, produserer elbilladere. Ny teknologi gjør det mulig å produsere en bedre lader til lavere kostnad. Men for å skifte produksjonen til den nye teknologien, må hver bedrift investere en milliard kroner. Anta at årlig avkastning blir ti prosent.
Flikk har en eier som bor i Sveits, og kan derfor finansiere investeringen med egne midler.
Flakks eier, som bor i Norge, må ta ut mer i utbytte, slik at Flakk trenger ekstern finansiering til en fjerdedel av prosjektkostnaden.
Anta at markedsavkastningen på kapital med en tilsvarende risiko som ladeprosjektet er fem prosent. Flakk kan da få et lån på en kvart milliard kroner med en årlig renteutgift på 12,5 millioner.
Mens Flikk vil tjene hundre millioner i året på den nye investeringen, vil Flakk sitte igjen med 87,5 millioner. Differansen går som rentebetaling til de eksterne investorene.
Hva er galt med Høyre?
Høyre skulle vært det naturlige valget for alle oss som tror på kapitalisme i norsk utgave. Det er i stedet blitt partiet til støtte for store kapitalister, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
For norsk økonomi er det viktig at investeringen i lønnsom ny teknologi skjer uansett.
Men hva hvis investeringen i ny teknologi bare ville gi en avkastning på én prosent, ikke ti prosent?
For Flakk er investeringen nå et tapsprosjekt, siden avkastningen på ti millioner kroner er lavere enn rentekostnaden.
Konklusjonen blir imidlertid den samme for Flikk. For ved å ikke investere i den relativt ulønnsomme ladeteknologien, kan selskapet heller låne ut disse midlene og oppnå markedsavkastningen.
For både Flikk og Flakk vil investeringen i ladeteknologi gjennomføres hvis og bare hvis lønnsomheten overstiger markedsavkastningen.
Dette er viktig. For i skattedebatten kan man ofte få inntrykk av at staten skal tilrettelegge for at alle bedrifter skal investere mest mulig, uansett. Men når en bedrift ekspanderer, legger den beslag på arbeidskraft og fysisk kapital som alternativt kunne vært anvendt til noe annet.
Det er bare når et nytt prosjekt gjør spesielt lønnsom bruk av innsatsfaktorene at det skapes verdier.
Gnitne krigsprofitører
Norge har tjent seg rik på krig siden 1600-tallet, men resultatet er likevel alltid blitt at vanlige folk blir stående tilbake som tapere. Grunnen er ikke at vi ikke kan gjøre noe med det, så den må være at vi ikke vil, skriver Victor Norman i DN.
Markedsavkastningen er den renten som gjør at etterspørselen etter å låne innsatsfaktorer er lik tilbudet av innsatsfaktorer til låns. Investeringsprosjekter som ikke oppnår markedsavkastningen, ødelegger verdier, fordi de samme innsatsfaktorene kunne produsert mer et annet sted.
Hvis staten subsidierer investeringer som er mindre lønnsomme enn markedsavkastningen, enten gjennom skattelette eller direkte subsidier, blir Norge fattigere.
Det fremholdes ofte av formuesskattens motstandere at den må betales uansett om en bedrift går med overskudd eller underskudd. Ved å slå sammen selskapsskatt og eierens formuesskatt kan man fremskaffe mange artige tall.
For eksempel vil en bedrift som er verdt én milliard og har overskudd på én million, betale 220.000 i selskapsskatt og 11 millioner i formuesskatt (med sats 1,1 prosent). Dermed er «skattesatsen på overskuddet» 1122 prosent (eller uendelig, hvis overskuddet er null).
Det kan nok oppleves urettferdig. Men motstanderne av formuesskatt er jo opptatt av at bedriftseiere skal få beholde mest mulig av pengene sine nettopp fordi de representerer «kompetent kapital», som Civitas Mathilde Fasting uttrykte det i et innlegg i DN for en tid tilbake.
Og da er det vel nettopp en fordel at bedriftseiere som ikke evner å få en god avkastning på investerte midler, gradvis må bygge ned.
Lakseskatt som på Færøyene er en dårlig idé
Sjømatnæringen vil ha en lignende lakseskatt som på Færøyene. Høyre setter døren på gløtt. Det bør hverken de eller andre gjøre, skriver Linda Nøstbakken og Ragnar Torvik i DN.
På den måten kan fysisk kapital og arbeidskraft gjøres tilgjengelig for entreprenører som er mer «kompetente», i den forstand at de oppnår en avkastning som har god klaring til den ene prosenten som formuesskatten utgjør.
Litt forenklet vil et selskap som har åtte prosent avkastning på egenkapitalen (som utgjør eierens formue) betale 12,5 prosent av overskuddet i formuesskatt, hvis formuesskatten er én prosent av eierens formue. (Med 50 prosent gjeldsfinansiering, trengs bare fire prosents avkastning på eiendelene, hvilket vel ikke er helt urimelig.)
Legger vi til selskapsskatt på 22 prosent av overskuddet, begynner det å ligne på det en lønnsmottager betaler.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 28. mars 2023.