Er sentralbankene egentlig uavhengige?
Sentralbankene er med i et pokerspill hvor de har bløffet i hvert fall siden finanskrisen. Og de tør ikke annet enn å høyne i hver runde, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Det er støttepakkene som har utløst inflasjonen i USA
Ekspansiv pengepolitikk gir hverken høyere priser eller etterspørsel når publikum ikke vil låne til forbruk, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
For første gang siden 1982 er inflasjonen over syv prosent i USA. Hvordan er det egentlig kommet til dette?
Forskjellige forklaringer sirkulerer, men for alle som har lest Carl Barks’ historie om hva som skjer når en tornado sprer pengene fra Onkel Skrues pengebinge over Andeby, er det opplagt at dette må ha noe med sentralbankens pengetrykking å gjøre.
Eller som nobelprisvinner Milton Friedman sa: «Inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen».
Men den amerikanske sentralbanken har drevet storstilt pengetrykking helt siden finanskrisen, om enn i litt mindre målestokk enn de siste par årene. Hva er det som gjør at inflasjonen er blitt unormalt høy først i nå?
Det som var påfallende annerledes denne gangen, er den ekstremt ekspansive finanspolitikken som er blitt ført i USA siden pandemiens begynnelse. Støttepakkene har beløpt seg til over en fjerdedel av amerikansk bruttonasjonalprodukt.
Sammenhengen mellom penger og prisnivå er egentlig enkel nok. Det er når bilforhandlerne ikke har biler nok til alle kundene, at de setter opp prisen. Men for at etterspørselen skal overgå tilbudet, må nytrykte penger brukes til å etterspørre nye varer og tjenester.
Eller som nobelprisvinner Milton Friedman sa: «Inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen».
Øyvind Thomassen
I det første tiåret med pengetrykking – kvantitative lettelser – gikk pengene heller til å kjøpe eksisterende eiendom og verdipapirer. Husholdninger og bedrifter hadde lite ønske om å øke belåningen sin for å finansiere høyere forbruk eller investeringer i ny realkapital.
Men de siste to årenes ekspansive finanspolitikk i USA har medført en kraftig økning i etterspørselen på statens hånd, samt penger i hendene på vanlige husholdninger – ikke som lån, men som overføringer. Dermed ble støttepakkene fyrstikken som antente bålet sentralbanken hadde stablet opp.
Penger i en moderne økonomi betyr i realiteten bankinnskudd. Hver gang en bank gir et lån, skapes et nytt bankinnskudd, og dermed nye penger. Én av faktorene som begrenser veksten i nye lån, er at bankene må ha nok penger på konto hos sentralbanken, såkalte reserver, for å kunne gjøre opp seg imellom.
Tradisjonell pengepolitikk består i å styre knappheten på reserver i banksystemet.
Tenk deg at du har en liten gjeterhund som trenger mye mosjon. I parken er det båndtvang. Så lenge hunden har sterk trang til å løpe, er det først og fremst et spørsmål om hvor langt bånd du gir den. Jo lengre bånd, desto mer løping og aktivitet.
Slik henger det også sammen når solide husholdninger og bedrifter er ivrige etter å låne: Jo billigere reserver, desto mer nye penger vil bankene skape.
Øyvind Thomassen
Slik henger det også sammen når solide husholdninger og bedrifter er ivrige etter å låne: Jo billigere reserver, desto mer nye penger vil bankene skape.
Mange husholdninger og bedrifter vil ikke bruke hele inntekten sin til forbruk eller investeringer i ny realkapital. Da må noen andre låne for å holde etterspørselen oppe. Målet for ekspansiv pengepolitikk er å øke etterspørselen etter nye varer og tjenester, slik at hele produksjonskapasiteten i økonomien utnyttes.
Men hvis hunden ikke vil løpe, hjelper det ikke å ha et langt bånd.
Hverken kvantitative lettelser eller realrenter under null har vært tilstrekkelig til å få opp lånefinansiert etterspørsel etter nye varer og tjenester. Kanskje skyldes det at mange har for mye gjeld allerede, eller at utsiktene til fremtidig inntekt er dårlige.
Finansmarkedene må alltid reddes
Det er de rike, de som eier mest av aksjer og eiendom, som alltid reddes av sentralbankene, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Først da den amerikanske staten tok saken i egne hender og selv sto for etterspørselen, og i tillegg ga publikum penger å bruke, løsnet det.
Det kan fortsatt ta et år eller to før effektene av støttepakkene har spilt seg ut. Dette skyldes den såkalte multiplikatoreffekten: Den enes forbruk er den andres inntekt. I sin tur blir inntekten forbruk – og en tredje persons inntekt.
På litt lengre sikt blir det store spørsmålet om inflasjonens iboende dynamikk – det som kalles «forventet inflasjon» – er tilstrekkelig til å holde bålet i gang. Når prisene skal opp, krever ansatte høyere lønn. Med høyere lønnskostnader setter bedriftene opp prisene. Og så videre.
Den voldsomt ekspansive pengepolitikken gjør at samlede reserver er nesten åtte ganger større enn før finanskrisen. Det betyr at hvis viljen til å lånefinansiere etterspørsel skulle tilta, er potensialet for prisvekst enormt.
Vi skal heller ikke glemme at pengepolitikken i USA fortsatt er ekstremt ekspansiv: Renten er null og støttekjøpene pågår ennå. Når inflasjonen øker, faller realrenten ytterligere.
Men ett argument taler for at inflasjonen er forbigående: Prisveksten var lav på hele 2010-tallet fordi det var for mange som ville spare og for få som ville låne. Inflasjonen må nok bli ganske høy og vedvarende før det endrer seg.
Det er ingen mangel på kapital
Det er entreprenører med gode ideer, teft og gjennomføringskraft som er mangelvare, ikke kapitalistenes penger, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Og så kan Federal Reserve selvsagt få slutt på inflasjonen ved å heve renten betraktelig, som de nå sier de skal. Men jo lenger Fed venter, desto mer kan det komme til å koste, i form av nedgangskonjunktur og børsfall.
Kronikken var først publisert i DN 16. januar 2022.