Lakseskatt som på Færøyene er en dårlig idé
Sjømatnæringen vil ha en lignende lakseskatt som på Færøyene. Høyre setter døren på gløtt. Det bør hverken de eller andre gjøre, skriver Linda Nøstbakken og Ragnar Torvik i DN.
På Høyres landsmøte åpnes det for å si nei til regjeringens forslag til havbruksskatt og heller utrede en modell lik den de har på Færøyene.
På Færøyene betaler oppdrettsselskapene i dag en form for produksjonsavgift. Som tilfellet var med produksjonsavgiften som ble innført i Norge for noen år siden, betaler færøyske oppdrettere en avgift basert på produsert kvantum. Men i motsetning til den norske produksjonsavgiften, ganges solgt kvantum opp med en referansepris for laks, som gir avgiftsgrunnlaget.
Avgiftssatsen avhenger av lakseprisen, ved at høyere laksepris gir høyere avgiftssats.
Havbruksskatteutvalget viste ulempene med en standard produksjonsavgift. De negative konsekvensene ved den færøyske modellen vil i stor grad være de samme.
Hovedproblemet er at en slik avgift gir et avvik mellom det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt og det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dermed vil selskapene endre adferd bort fra det som i utgangspunktet både er lønnsomt for bedriften og det beste for samfunnet.
Dette skyldes at selskapene må betale en gitt del av inntektene sine til staten uavhengig av hvor store kostnader de har.
Utvalg foreslår grunnrenteskatt for havbruksnæringen
Dermed vil et selskap ta hele kostnaden av en investering, for eksempel knyttet til innovasjon som kan redusere dødelighet hos fisken i anleggene, mens gevinsten av investeringen, i form av høyere produksjon, deles med staten gjennom avgiften. Det spiller ingen rolle om produksjonsavgiften er prisdifferensiert.
Denne typen avgift kan også bety at et selskap må betale avgift når driftsresultatet er negativt.
Skatteutvalget foreslo en grunnrenteskatt lik forslaget regjeringen la frem høsten 2022, men uten bunnfradrag. Enkelt forklart tar staten etter denne modellen den samme andelen av inntektene som den betaler av kostnader og investeringer. Dermed vil staten, gjennom grunnrenteskatten, være med å betale for innovasjon, investeringer og annet, mot at den også tar «sin andel» av gevinsten dette gir.
Parallelt med dette vil staten, i år der et selskap har større kostnader enn inntekter, dekke sin del av dette tapet. Skatten er tilnærmet nøytral; det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt forblir også bedriftsøkonomisk lønnsomt for private investorer.
En annen utfordring knyttet til en produksjonsavgift er at det kan komme ønsker om å justere satsen i takt med endringer i næringens situasjon. Dette fordi produksjonsavgiften må betales uavhengig av hvor stort selskapenes driftsresultat måtte være. Dette skaper uforutsigbarhet.
Nøstbakken utnevnt til leder av havutvalg
Den færøyske modellen tar til en viss grad høyde for dette ved å la avgiftssatsen variere med lakseprisen. Færøyske myndigheter har sendt et forslag på høring om at avgiftssatsen i tillegg til å avhenge av gjennomsnittlig laksepris skal variere med næringens gjennomsnittlige produksjonskostnad fra august i år. Selv om dette kan redusere behovet for å justere skattemodellen i takt med at viktige forhold rundt næringen endres, vil modellen ha akkurat de samme problemene som en produksjonsavgift.
Selskapene får ikke fradrag for sine faktiske kostnader eller investeringer selv om næringens driftskostnadsnivå tas hensyn til i fastsettelsen av avgiftssats. Dermed vil fremdeles et selskap som bruker ekstra ressurser på for eksempel å redusere dødeligheten, ta hele kostnaden ved dette, mens en eventuell gevinst må deles med staten gjennom avgiften.
Den lønnsomme investeringen som er bra for samfunnet, vil fremdeles kunne være dårlig for selskapene: Kostnaden for oppdretter blir høyere enn det de får igjen.
Det spiller altså ingen rolle om produksjonsavgiften er differensiert etter næringens pris- eller kostnadsnivå.
Selv om tidligere utredninger klart tilsier at de samfunnsøkonomiske tapene blir minst om lakseskatten baseres på en nøytralt utformet grunnrenteskatt (se f.eks. NOU 2018: 18), kan vi forstå næringens ønske om en annen modell. Provenyet staten kan hente gjennom en form for produksjonsavgift, vil være begrenset. Grunnen til det er at de samfunnsøkonomiske tapene ved en slik skattemodell vokser så raskt med skattesatsen at kun et lavt skatteproveny kan forsvares.
En godt utformet grunnrenteskatt vil derimot fungere tilnærmet nøytralt selv om satsen skulle settes slik at en får inn mer proveny.
Det er forståelig at næringsaktørene ønsker å begrense skatteregningen.
Budsjettkosmetikk
I et større perspektiv er det verdt å minne om at de fleste skatter og avgifter innebærer samfunnsøkonomisk tap fordi de endrer adferden til de som rammes. Skatt på inntekt gjør for eksempel at folk jobber mindre enn de ellers ville gjort. Noen skatter er likevel bedre enn andre, og et slikt eksempel er godt utformede grunnrenteskatter. De kan innføres uten de samme uheldige effektene som de fleste andre skatter og avgifter har.
Dette er bakgrunnen for at blant annet Skatteutvalget anbefaler å øke bruken av grunnrenteskatter, slik at andre og mer skadelige skatter kan reduseres. Men for å få den gode effekten må slike skatter utformes slik at det samfunnsøkonomiske tapet blir minst mulig.
Vi mener derfor at politikerne kan spare seg ytterligere utredning av en produksjonsavgiftsmodell. De bør heller ta utgangspunkt i Skatteutvalgets forslag til havbruksskatt og diskutere hva som er riktig nivå på grunnrenteskatten sett som del av et helhetlig skattesystem.
Kronikken var publisert i Dagens Næringsliv 27. mars 2023.