Strømstøtten feiler på alle måter
Strømstøtten bare hittil utgjør halvparten av beløpet Norge skal gi Ukraina over fem år. Desto verre at den forsterker både energiknapphet og økonomisk ulikhet.
Eier reineierne vindparkene på Fosenhalvøya?
Hvis møllene ikke skal rives, så er det fordi reineiere og utbyggere kommer til en enighet. En slik enighet kunne være at møllene får utsatt rivingskravet og gjenopprettelsen av landskapet i 23 eller 99 år. Og at pengestrømmen fra kraften i mellomtiden tilhører reineierne, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i VG.
Høyesterettsdommen tyder på at vi i Norge tidvis tar for lett på hvem som eier hva, og med hvilke forpliktelser. Skammen hører kongeriket til.
Vi får være takknemlige for den uavhengighet som vises i dommen. Dermed ligger snubletrådene fremover meget tett: Reineiernes beiterettigheter har blitt krenket - eller skadelidende - sier Høyesterett, nå for halvannet år siden. Disse rettighetene er kanskje en slags disposisjonsrett: Hvis utbyggerne hadde blitt enige med reineierne om kompensasjon for et endret beitemønster, så ville vindmøllene kanskje vært litt annerledes.
Uansett ville trolig alt vært såre vel. Også i domstolene.
Nå hersker det angivelig stor usikkerhet om dommens praktiske konsekvenser. Men det er nokså opplagt at hvis møllene ikke skal rives, så er det fordi reineiere og utbyggere kommer til en enighet.
En slik enighet kunne være at møllene får utsatt rivingskravet og gjenopprettelsen av landskapet i 23 eller 99 år (vindmøllekonsesjoner er på 25 år). Og at pengestrømmen fra kraften i mellomtiden tilhører reineierne.
Inntil en enighet er oppnådd burde kanskje pengestrømmen fra kraftproduksjonen settes på sperret konto i et pålitelig fjell-land? Her kunne Høyesterett vært klarere.
Om et slikt scenario er skremmende for investorer og regulerende myndigheter, så er det ingen tvil om at videre kraftutbygging i Norge vil kreve en helt annen ydmykhet, forhandlingsvilje, prosesskvalitet og respekt for lover og normer.
Særskatt er makt, ikke et partnerskap
Oljeskattepakken er fortellingen om en stat som i elendig, nattlig saksbehandling om særskatter ikke kan ta vare på seg selv, men gir bort folkets penger til særinteresser, tilsynelatende uten å få noe igjen.
Eiendomsrett, for å si det forsiktig, spiller en beskjeden rolle - om noen - i en planleggertradisjon der «noen» regner ut hva som er best for «fellesskapet». Den tradisjonen er god. Men den må altså underkastes et annet og mer ydmykt forhold til gjennomføringsmuligheter, inkludert lov og eierskap: lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Allmenn adgang - eldre enn Magnus Håkonssons lovsamling fra 1274 - tilsier at lokal befolkning kan føle sterkt eierskap til slike områder. Følelsene kan dreie seg om bruksrett, samhold, og kunnskap om naturverdier. Magnus' lovbøting - som garnbøting: sammensying og konsistenssjekk - var nettopp ydmyk og respektfull for institusjoner: etablert bruk, domsavsigelser på tinget, sedvane, og skrevne lover.
Økt skatt er ikke svaret når vi trenger mer kraft
Erfaring, intuisjon og analyse tilsier at skattelette vil gi investeringer og tilbudsøkning – også av fornybar kraft. Så hvorfor foreslå skatteøkninger både generelt og for fornybar energi nå?, spør Gunnar Eskeland i DN.
Sokkelen skal ryddes – vi må følge godt med så vi ikke overbetaler og går glipp av muligheter
Det norske folk sitter uansett igjen med regningen – eller skadene – etter oppryddingen i Nordsjøen, så vi må håndtere risikoen godt: Det kan slurves, og vi kan gå glipp av verdiskaping og gjenbruk, skriver Gunnar Eskeland i DN.
Når det gjelder vann- og vindkraft, har vi kanskje tenkt litt feil - rent praktisk - i Norge. Vi har tenkt at vi har mye ubebygd land, spesielt fjellområder. Og at der er det levelig for kraftprodusenter. Hvis intens lokal motstand var overraskende når ‘mulige områder for vindutbygging' ble distribuert fra hovedstaden, så er overraskelsen i seg selv viktig lærdom.
En disposisjonsrett til utmarksområder som ligger i lokalbefolkningen - men med stor vekt på tradisjoner, skånsomhet, og kanskje vern - er det oppsiktsvekkende at norsk ressursforvaltning kunne undervurdere.
Rent praktisk kan hende det er riktigere å tenke som i Danmark og Tyskland, at kombinasjonen av vindturbiner med jordbruk er god: Da trenger du bare snakke med en bonde om gangen. Prisen er et kjent antall sekker rug. Både bonden og ordføreren vet hva de snakker om hvis det er snakk om å reise en vindmølle på et jorde.
Å bygge nærmere folk kan være riktigere også på andre måter: Nær hovedveier og kai er kanskje tilkomst, sår i landskapet, støy og ørn mindre problematisk. Pompøse planer fra oven om kraftutbygging pådro uansett myndighetene ydmykende snuoperasjoner - kostbart i form av fremtidig gjennomføringsevne - og en rødme vi til nå har savnet å se i sin fulle dybde: Som om allmenn bruksrett stiller arealene til disposisjon for kongen eller andre eiere: det er nettopp det slike rettigheter ikke gjør.
Er det greit at staten blir rikere?
Befolkningens krav om å få sin del av gevinsten fra høyere kraftpriser er både naturlig og sunt, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.
Høyesteretts dom kan bety at reineierne har en disposisjonsrett som gir dem anledning til å forhandle et kompromiss. I så fall kan møllene stå i en periode på eksempelvis 23 eller 99 år, og reineierne kan innkassere - i en eller annen styringsform og begrensning - hele verdien av kraftleveransene, pluss verdien av utsatt opprydning. En slik verdi vil langt overstige lagmannsrettsdommens utmålte erstatning på 90 millioner kroner, trolig med ti- til hundregangeren.
En alternativ tolkning av dommen er at denne delen av Fosenhalvøya er underlagt en dypere bruksforpliktelse som egentlig tilhører reinen, eller på annen måte tilhører naturen.
Krigsfortjenesten er fortjent – og i boks. Eller?
Når vi kanskje blir forferdelig rike på krig og energiomstilling i Europa: Kanskje bør vi være litt i forkant og forberedt på reaksjonene vi kan møte?
Grunnlovens paragraf 112 gir i så fall romslig takhøyde.
I så fall kan dommen være begynnelsen på et gigantisk naturfond, ett som bare delvis kan tilgodese brukerinteresser slik som reineiernes.
Vi lever i en spennende tid, med store lovnader.
Kronikken var først publisert i VG 3. mars 2023.
Gunnar S. Eskeland og ENE-senteret samarbeider gjennom NFR prosjektene NTRANS og HyValue med brukere og produsenter i energisektoren.