Vil ha fart i grønne investeringer
Professor Gunnar S. Eskeland er utnevnt av regjeringen som medlem i et ekspertutvalg som skal vurdere vilkårene og markedet for klimavennlige investeringer.
Sokkelen skal ryddes – vi må følge godt med så vi ikke overbetaler og går glipp av muligheter
Det norske folk sitter uansett igjen med regningen – eller skadene – etter oppryddingen i Nordsjøen, så vi må håndtere risikoen godt: Det kan slurves, og vi kan gå glipp av verdiskaping og gjenbruk, skriver Gunnar Eskeland i DN.
Opprydding etter petroleumsvirksomheten er et stort fjell av verdiskapningsmuligheter som driver mot oss. Det norske folk kommer til å betale for dette, et sted mellom 78 prosent og 200 prosent, avhengig av hvor profesjonelt vi håndterer det.
Det er flaut hvis vi ikke griper sjansen, hever standarden, og tar jobben. Dette er vårt søppel, men også vår gullgruve.
Staten har nå satt av 20 milliarder kroner til opprydding etter et mindre «eventyr»: to små kjernefysiske reaktorer i Halden og på Kjeller. Hvorfor? Grunnen er at det norske folk uansett vil sitte med regningen – eller skadene.
I Nordsjøen er mye likt, men mer overbevisende for offentlig investering i kompetanse og kapasitet. Mye av vår fremtid ligger der ute: fiske, turisme, havvind, gruvedrift. Økologien skal vi ta vare på. Vi har nytten av oppryddingen, makten og æren. I all evighet.
Oljeselskapene har signert på en oppryddingsforpliktelse, så de «betaler». Men det norske folk, ved staten, vil i realiteten betale. Først 78 prosent gjennom skattesatsen. Med statens eierskap – 67 prosent i Equinor og 100 prosent i Petoro – gir eksemplene 93 prosent og 100 prosent av regningen til staten.
Klimatoll, Marx og gratispassasjerer
Hvis Norge skulle være det landet i Europa som avviser klimatollen, ville mange få seg en god latter, for eksempel USA, Kina og Brasil – og Groucho Marx, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.
For miljøspørsmål og sektorkonflikter er det sjelden så balansert at de som får fordelene – det norske folk – også bærer brorparten av kostnadene. Dette gir oss en trygghet for at kostnader veies mot nytteeffekter.
Imidlertid kan det norske folk godt ende opp med å overbetale, hvis ikke vi er tett på ballen og følger med: Det kan slurves og gjenstå skade økologisk, for turisme eller fiskerier, det kan overbetales for oppryddingen, eller vi kan gå glipp av verdiskaping, omdisponering og sirkulærøkonomi.
Våre kjære tjenere, oljeselskapene, forpliktet seg til opprydning for flere tiår siden. De sender nå oppryddingsplaner til godkjennelse. Beslutningsmyndighet og medansvar krever at vi følger nøye med.
Jobben foran oss er enorm. Hollendere og amerikanere investerer, men dette krever kompetanse og kapasitet også på vegne av det norske folk. Ellers blir oppdragene behandlet ad hoc, og oljeselskapene har ingen verdig forhandlingsmotpart. De har ikke engang verdige leverandører:
- Det investeres i løftefartøyer, men ikke i mottaksanlegg.
- Mottaksanlegg bør ha en åpen, kollektiv kvalitet, ikke inngjerding.
- Det må legges til rette for budrunder, utvikling og innovasjon i en underskog av tjenesteleverandører, eksperter i kutting, gjenbruk og omdisponering.
- Det må investeres i økologisk kunnskap, til å veie gevinster og konflikt mot opprydningsaktiviteter. Ellers blir alt gjort billigst mulig.
Private investorer vil være få og kortsiktige, rettet mot enkeltoppdragene. Det offentlige må investere for å åpne industrien og heve ambisjonsnivået. Ellers vil de få som kan, komme i posisjon til å sette grenser for hva som er mulig: «Nei, de har rett, denne lar seg ikke fjerne. Og fisken vil ikke bli skadelidende».
Det blir umulig for andre å bygge alternativ kompetanse eller foreslå løsninger.
I petroleumsalderen har det norske folk gjort klokt i å invitere utenlandske selskaper til å tjenestegjøre. De måtte konkurrere for å få delta. Samtidig insisterte vertslandet på å bygge opp egen kompetanse og kapasitet. Dette ga oss motmakt i form av kunnskap og kapasitet. Slik har vi kunnet kreve løsninger som passer oss, vertslandet. Inkludert egen verdiskaping. Verden er imponert.
Nasjonalstatens svakhet kan snus til styrke
Lønnsomheten blir bedre, og vindmøllene flere og bedre, hvis kabler holder strømmarkedet åpent, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i Finansavisen.
I oppryddingsfasen begynner vi igjen stående med lua i hånden. Risikoen er at vi prisgis løsninger som foreslås på halvhjertet ad-hoc basis av de som er i ferd å pakke og reise.
Departementene (olje og finans) har vært faste og gode motparter for oljeselskapene, fokusert på utvinning og kostnader: penger. Disse trenger nå supplement gjennom statlig oppbygging av kompetanse og motmakt på spørsmål om miljøkonsekvenser, fjerning, og sirkulærøkonomi. Vi skal ikke gjøre det umulige eller det tåpelige, men det som gir mening.
Krigsfortjenesten er fortjent – og i boks. Eller?
Når vi kanskje blir forferdelig rike på krig og energiomstilling i Europa: Kanskje bør vi være litt i forkant og forberedt på reaksjonene vi kan møte?
Potensialet, både industrielt og skademessig, er enormt. For oss.
Kunnskapsbasert verdiskaping innenfor sirkulærøkonomi vil vokse på verdensbasis. Gjenbrukskompetanse vil gi forretningsmuligheter, også inn i nye anvendelser. Baseres utviklingen på standardkrav og sertifisering, går kunnskapen inn i designfasen – som den skal i havvind – og i den modne og vedvarende skipsfartsindustrien. Hugging og resirkulering av skip skal bli tryggere og mer miljøvennlig verden over.
Norske rigger og plattformer bør blir en svenneprøve. Mesterbrevet får vi internasjonalt.
For ordens skyld: Eskeland har deltatt i et prosjekt for Vestland Fylke om dekommisjonering og rekommisjonering i petroleumssektoren, i samarbeid med UiB og Norce og Høgskulen på Vestlandet.
Kronikken var først publisert i DN 28. april 2022.