Strømstøtten feiler på alle måter
Strømstøtten bare hittil utgjør halvparten av beløpet Norge skal gi Ukraina over fem år. Desto verre at den forsterker både energiknapphet og økonomisk ulikhet.
Markedsmekanismenes effektivitetsgevinster kan i noen tilfeller komme i konflikt med andre velferdsmål, som å møte behovene til vanskeligstilte. Strømstøttens utforming forverrer disse konfliktene.
Regjeringens forlengede strømstøtteordning ramler i min telling i alle mulige snubletråder og ulvegraver. Den:
- stenger for bruker- og produsentrespons som kan avhjelpe kritisk knapphet
- forsterker ulikhet i formue, inntekt, forbruk, og sløsing
- styrker den usikkerheten som truer miljøvennlige kraftinvesteringer
- bruker veldig store beløp som ville vært bedre anvendt i en målrettet velferdsstat.
1. Hos strømbrukerne er det tre viktige responser som kan avhjelpe kritisk knapphet på kraft. De to første ligger i at høye priser får brukere til å investere i energieffektivitet og i supplerende energiforsyning, som solceller, grunnvarme, og vedfyring. Dette dempes kraftig – over nitti prosent – av at brukerne isoleres fra prisene, og av inntrykket og usikkerheten som skapes når politikerne overtar ansvar og trer inn i slike roller.
Den tredje brukerresponsen flytter elbruken til timer da systemet lettere leverer kraft. Responsen dempes ytterligere – og helt unødvendig – når strømstøtten skal gis time for time, heller enn som den har vært hittil, basert på et månedsgjennomsnitt. Belønningen for fornuftig tidsforflytning av forbruket – lading av bil, vannvarming eller tøyvask – elimineres.
Hos strømprodusentene er høyprisbidraget – ekstraskatten når prisene er høye – det som ødelegger tidshensynet i strømleveringen. Skatten beskjærer belønningen produsenten får for å levere kraft når den trengs, i daglige produksjon, i valg av investeringsprosjekter og utforming. Tapet er stort og helt unødvendig.
Økt skatt er ikke svaret når vi trenger mer kraft
2. Strømstøtte uten øvre grenser hjelper folk med å opprettholde strømforbruket, og mest de med større inntekter og formue: hus, hytter og biler. Dermed vil de med robust økonomi bidra enda mindre til nødvendig energisparing. Energisløsing og ulikhet fremmes av politikken. I knapphetens tid.
3. Politikken, som uttrykker at ingen kan og ingen skal betale for kraften, truer og vrir kraftinvesteringene. Manglende forbrukstiltak gir etterspørselsøkning, og kommer sammen med krav om mer billig kraft, slik at naturverdier risikerer å bli en salderingspost. Miljøvennlig kraft krever naturligvis at brukere er innstilt på å betale.
4. Provenyet i strømstøtten er ifølge statsminister Jonas Gahr Støre (i pressekonferanse 15. februar) i overkant av 35 milliarder kroner – til nå (før styrkingen og forlengelsen). Dette er betydelig: Halvparten av femårsstøtten til Ukraina!
Det blir ikke mer energi av makspriser
Det er forståelig og nødvendig at staten i en strømpriskrise forsøker å yte hjelp til mange sårbare.
Det er veldig forstemmende at støtteordningen i en sektor med mye kompetanse fortsetter og forsterker de trekkene som stenger for viktige effektivitetstilpasninger i energiforbruk og produksjon, setter miljøverdier under press og sløser med statsfinanser.