Roboter overtar på åkeren og i fjøset
Landbruket er faktisk en av næringene som har kommet lengst i bruken av robotteknologi. Norge har snart flere landbruksroboter enn industriroboter, skriver NHH-professor Christine B. Meyer i DN.
Vi har endelig fått et bevis på at teknologi er viktig for produktivitetsutviklingen
Med koronaen har utbredelsen av ny teknologi skutt fart, og det nytter ikke lenger å si: «Jeg skjønner ikke ny teknologi». Du bare må, skriver NHH-professor Christine Meyer i DN.
Det har lenge vært et mysterium hvorfor digital innovasjon ikke har satt spor i nasjonalregnskapene, i form av økt produktivitetsvekst. Parallelt med at digitaliseringen har skutt fart, har den vestlige verden hatt en anemisk produktivitetsvekst på bare én prosent mellom 2005 og 2015, mer enn en halvering fra tiåret før.
At den digitale revolusjonen ikke setter spor, er ikke en ny observasjon. En av verdens fremste økonomer, Robert Solow, påpekte i 1987 at «Revolusjonær teknologi er overalt – bortsett fra i produktivitetsstatistikken». Spekulasjonene om hvorfor vi ikke finner det igjen i de offisielle tallene, er mange.
En grunn er at metoden for å måle produktivitet er bedre egnet til å fange opp spart arbeid enn bedre kundeopplevelser. Det at jeg ikke må oppsøke banken for å sjekke saldoen, betyr at banken kan legge ned filialen, men samtidig kan jeg sjekke min saldo hver time eller hvert minutt om jeg ønsker, og samtidig få oversikt over alt mitt forbruk i nåtid.
Meyer oppnevnt til leder av ekspertutvalg
NHH-professor Christine B. Meyer skal lede et regjeringsoppnevnt utvalg som skal lage en ny utredning om kvinners helse i et kjønnsperspektiv.
Mye av gevinstene har også truffet oss som forbrukere og gjort at vi kan boltre oss i digital teknologi på fritiden, men nasjonalregnskapene handler overhodet ikke om hva vi gjør utenfor jobb. Jeg kan streame serie på serie og laste ned 100-talls podkaster, men av det følger det ikke at jeg gjør en bedre jobb, kanskje heller tvert imot, fordi jeg har forgapt med i en serie til langt på natt.
Gevinstene av ny teknologi er også å finne i mindre avhengighet til globale leveransekjeder, og under koronapandemien er det mange som har benyttet muligheten til å flagge hjem produksjon. Men heller ikke her er det tegn på at produktiviteten øker. Automatisering og roboter erstatter riktignok arbeidskraften, men fordi arbeidskraften er så billig i land som Kina og India, blir det heller ikke her utslag i produktivitetsregnskapene.
Men den lave produktivitetsveksten skyldes også at arbeidskraften, årsverkene, blir flyttet fra en stadig mer produktiv industriproduksjon – der det snart bare er robotene som arbeider – til tjenestesektorer, der det er vanskeligere å erstatte menneskene. Selv om roboter nok snart kan erstatte behovet for hjemmehjelp og bli de eldres beste venn, er det fortsatt en litt skremmende og umenneskelig fremtidsvisjon.
Med korona har utbredelsen av ny teknologi skutt fart, og det nytter ikke lenger å si: «Jeg skjønner ikke ny teknologi». Du bare må.
Kan samarbeid og konkurranse virkelig gå hånd i hånd?
Bedrifter samarbeider med konkurrenter om innovasjon. Det er en krevende balansegang, som jeg fatter interesse for som forsker. Som tidligere konkurransedirektør blir jeg bekymret, skriver professor Christine B. Meyer.
Lærerne har måttet lære seg digital undervisning, konsulenter må snakke med sine kunder på virtuelle plattformer, team som før satt tett sammen i fysiske miljøer har funnet nye måter å samhandle på over nett, og lager digitale fargede lapper.
Korona har også satt fart i diskusjonen om hva som skjer med produktivitetsveksten. Blir produktivitetsveksten enda lavere som følge av at folk må samhandle virtuelt og ikke fysisk, eller er det et tilstrekkelig antall som stortrives med å ha fått hjemmekontor, slik at det veier opp for dem som mister piffen og arbeidslysten?
Frem til nå har vi blitt overrasket over i hvilken grad produktiviteten har holdt seg gjennom pandemien, selv om det er tegn på at begeistringen for hjemmekontor på heltid er i ferd med å forta seg.
Men hva ville skjedd hvis vi ikke hadde hatt mulighetene til å samhandle virtuelt under pandemien?
Det er mulig å tenke seg to mulige konsekvenser.
Den ene er at vi ville fortsatt å gå på skole, hatt fulle forelesningssaler, oppsøkt kunder og sittet fysisk sammen i teams for å holde oppe produktiviteten. Med det ville smitten fått gode vilkår til å spre seg, og satt stadig flere ut av spill, samtidig som helsevesenet ville knekket sammen.
Den andre ytterligheten ville vært at vi ble enda mer isolert, at foreldre fikk større ansvar for hjemmeundervisning, og at samhandling med kunder og kolleger måtte skje over telefon eller med brev. Å predikere produktivitetstap i en slik situasjon er heller ikke «rocket science».
Uten ny teknologi ville konsekvensene av korona blitt mye verre, og spørsmålet er ikke om produktiviteten går litt ned eller opp, men hva som ville skjedd med produktiviteten dersom vi ikke hadde hatt ny teknologi for kommunikasjon og samhandling.
Riv beslutningspyramidene
Tverrfaglige utviklingsteam er bra, men det hjelper ikke med raskt og godt utviklingsarbeid dersom det stanser opp i beslutningspyramiden, skriver Christine Meyer i DN.
Vi har derfor endelig fått et bevis på at teknologi er viktig for produktivitetsutviklingen. Ikke fordi den har bidratt til økt vekst, men fordi den har hindret produktiviteten å falle i en situasjon der fysisk kontakt er blitt et problem.
Og selv om vi snart vil få lov til igjen å samhandle og klemme hverandre, så har korona paradoksalt ført til at teknologien har fått gode vilkår til å spre seg.