Finansier tapsprosjektet karbonfangst – nå

Alt som kan fremskyndes nå, er gull verdt. Vi skal kaste ut enorme pengebeløp, og investeringer i karbonfangst vil ikke være bortkastet. Oppsiden er høy, skriver professor Gunnar Eskeland i Dagens Næringsliv.

Norske arbeidsgivere og arbeidstagere ber om statlige midler til karbonfangst og -lagring (DN 14. april). Ja. Skogen vår gjør det billigere, men i Norge og Nordsjøen kan vi vise noe verden trenger.

Alle gode fremskrivninger av et klimavennlig 21. århundre har i seg noe lovende og mystisk i annen halvdel som heter «negative utslippsteknologier». Det som ikke er mystisk, er at vi mennesker skal fortsette å forårsake utslipp av klimagassen CO2. Vi vil fortsatt ønske sement, stål og aluminium. Kanskje skal vi også brenne søppel, Nordsjøgass og halm?

Øker kostnadene med 50 til 100 prosent

Vi trenger altså CCS: fangst, transport og lagring av klimagassen CO2. Hvor kostbart dette er, vet vi ikke. Men det er åpenbart ikke lønnsomt med historiens eller dagens priser på strøm, sement, aluminium, gass og CO2-kvoter.

For kraftproduksjon fra fossilt brensel vil karbonfangst og -lagring kunne øke kostnadene med 50 eller 100 prosent. For andre industrielle prosesser – stål, tegl, sement, aluminium – vil det være omtrent likedan eller noe verre.

Alle som har studert energipriser og råvarepriser forstår at dette kan vi mennesker velge å gjøre. Priser på strøm, olje og metaller både faller og øker med tregangeren innenfor et år. Det er smerte og glede likt fordelt på de to sidene av slike endringer, men også smerte i endringstakten.

Karbonfangst og lagring skal få tiden til hjelp: En prøve koster lite, og innfasing blir over årtier.

Les også:

Norsk gass trenger nok fangst og lagring også

Equinors planer om utslippskutt på sokkelen er vel og bra, men norsk gass trenger også karbonfangst og -lagring om vi skal sikre oss varige kundeforhold som gir avsetning for ressursen.

Teknologien må demonstreres

Det som menneskeheten kan velge, kan ikke godt én enkelt produsent velge: aksjonærer, långivere arbeidere og vertsland vil si nei til et teknologivalg som effektivt forhindrer konkurransedyktighet.

Om verden skal få karbonfangst i bransjer som kraft, metaller eller sement, vil brukerne i sin tur måtte betale for det. Det kan skje, for eksempel kan det starte hvis Europa bruker en innmatingstariff for karbonfangst og -lagring i lokalprodusert sement, og noe lignende for importen. Da vil virkemiddelbruken ligne det vi har sett for kraftsektoren.

Et viktig spørsmål er om CCS faktisk trenger å demonstreres i praksis for at en slik industriell endring skal kunne drives frem politisk. Det kan være vanskelig å kreve noe man ikke har sett.

LES OGSÅ:

Investerer i bærekraft – men hvilke effekter har det?

Investorer over hele verden går etter klimavennlige løsninger. Veksten i grønn finans stiger i ekspressfart. – De spør seg nå hvordan de kan synliggjøre effektene av sine investeringer, sier NHH-forsker Carsten Bienz.

– Oppsiden er høy

I miljøøkonomi strever vi faktisk med dette, fordi vi gjerne vil at politikken skal komme først. Den skal helst være åpen og teknologinøytral, slik at adferdsendringer og teknologi stimuleres likt. Da kunne CCS drives frem av kvoteprisen.

For klimaproblemet har politikken vanskelig for å stramme seg til tilstrekkelig i forkant. Da kan det være nødvendig at utvikling og demonstrasjoner subsidieres. Det å vise realistiske alternativer, kan gjøre det politisk mulig med tilstramming. Myndighetene er kanskje ikke tøffe nok til å kreve noe de ikke har sett.

To viktige spørsmål er hvem og når:

På spørsmålet om hvem, er det åpenbart om en ser fremover, at land med fossilt brensel er spesielt tjent med løsninger som tillater fossilt brensel. Ser en bakover, har disse også fått selge internasjonalt en energibærer som ikke har betalt for alle sine konsekvenser. Eiere av fossile ressurser bør derfor kunne spleise på karbonfangst og -lagring, kanskje sammen med viktige kunder som Tyskland.
På spørsmålet om når, er svaret nå. Ser vi langt frem, er det åpenbart at karbonfangst må demonstreres i dette tiåret dersom veksten vi trenger skal bli mulig. Ser vi kortere, på dagens sysselsettingsbehov, er det åpenbart at alt som kan fremskyndes til å starte i de nærmeste to til 18 måneder, er gull verdt. Vi skal kaste ut enorme pengebeløp, og disse vil ikke være bortkastet. Oppsiden er høy.

LES OGSÅ:

Brenner for bærekraft

Det er én spesiell ting som gjør Stine Vintervoll ekstra glad: NHH-studenter med miljøengasjement.

Staten kan skape verdier i nedgangstider

John Maynard Keynes er kjent for å ha påpekt noe ganske provoserende: at staten kan skape verdier ved å bruke penger i nedgangstider. Mindre provoserende: ved fremskynding av prosjekter som skulle realiseres senere.

Han sa også at staten ikke burde gjøre slikt som den kan gjøre bedre enn privat sektor, men det som privat sektor og markedet ikke gjør.

Karbonfangst og -lagring skal nok gjøres av privat sektor i et marked, men etterspørselen må i så fall støttes av staters utslippspolitikk. Den politikken må vokse frem internasjonalt, og teknologien kan kreve demonstrasjon. Først.

Kronikken ble først pubilisert i Dagens Næringsliv 20. april 2020.

LES OGSÅ:

Endret timing av oljeskattene kan øke investeringene

Det er grunn til å tro at tidligere utgiftsføring av investeringer vil ha en positiv effekt på investeringsnivået i oljesektoren.