Oljereserver – stranded assets?
Interessant er det at den negative verdieffekten av uutbygde felt økte vesentlig i årene etter Paris-avtalen i 2015 der en rekke land forpliktet seg til å redusere klimautslippene, skriver Finn Kinserdal.
Endret timing av oljeskattene kan øke investeringene
Det er grunn til å tro at tidligere utgiftsføring av investeringer vil ha en positiv effekt på investeringsnivået i oljesektoren.
Norsk olje- og gass har foreslått midlertidige endringer av oljeskatten for å motvirke en forventet nedgang i investeringer. Forslaget har fått støtte fra NHO og fra KonKraft, hvor blant annet LO og Fellesforbundet er representert.
Forslaget innebærer at investeringsutgifter kan trekkes fra på skatten umiddelbart i stedet for over flere år, som i dag. Den nye ordningen skal ifølge forslagsstillerne gi den samme totale skatteregningen for selskapene, men tidspunktet for når selskapene betaler skatten endres. Kan det å flytte kun tidspunktet for når skatter betales virkelig kunne ha noen effekt?
For å svare på dette kan vi bruke erfaringer fra leterefusjonsordningen. I 2005 representerte denne en tilsvarende endring for selskaper utenfor skatteposisjon. Disse kunne nå få utbetalt skatteverdien av leteinvesteringer umiddelbart. Dette endret kun tidspunktet for når fradragene kunne mottas. Selskapenes totale skatteregning over tid forble uendret. I følge stiliserte økonomiske modeller for slike skattefradrag burde ikke denne endringen ha noe å si, siden endringer i skattesystemet i 2002 allerede hadde sørget for at selskapene burde være likegyldige til når de mottok avdragene.
Våre analyser tyder imidlertid på at leterefusjonsordningen økte investeringene på norsk sokkel betydelig. Antall letebrønner økte med 66% i perioden 2005-2015, sammenliknet med en situasjon hvor denne ordningen ikke hadde blitt innført. Ordningen gjorde at antall olje- og gassfunn gikk opp med 28%. At økningen i antall funn er betydelig lavere enn økningen i antall letebrønner betyr at boringen som ble stimulert av leterefusjonsordningen hadde relativt lav funnrate sammenliknet med tilsvarende boring i Norge og Storbritannia.
Les også:
Den lavere funnraten kunne få en til å mistenke at ordningen førte til for mye leting etter olje og gass. Dette er imidlertid ikke riktig basert på våre estimater. Vi finner at den forventede verdien av funnene som ble gjort er noe høyere enn kostnadene ved å bore når vi bruker en diskonteringsrate på 10%. Dette virker å være en ikke urimelig diskonteringsrate for sektoren. At selskapene borer helt til forventede inntekter er lik forventede kostnader er som forventet ut fra økonomisk teori. For staten, som gjerne bruker en lavere diskonteringsrate, estimerer vi at verdien av politikken var positiv for perioden 2005-2015.
De stiliserte økonomiske modellene, som sier at leterefusjonsordningen ikke skulle fungere, forenkler bort noe som viser seg å være viktig i praksis: Kredittbegrensinger. Vi finner at selskaper som er mest sannsynlig å ha høye finansieringskostnader eller være kredittbegrenset, som for eksempel de med lav kontantstrøm, responderte spesielt sterkt på leterefusjonsordningen. Forskning nylig publisert i American Economic Review av Zwick og Mahon finner det samme i et bredt utvalg av amerikanske bedrifter: Regler som tillater raskere avskrivningen av investeringskostnader øker investeringene blant bedrifter som er sannsynlig å være kredittbegrenset.
Les også:
Tvangen vi elsker
Folk bør nok ikke alltid få bestemme selv hvor mye de skal spare og hva de skal spare til, skriver professor Alexander W. Cappelen i Dagens Næringsliv.
Hvor mye investeringene i oljesektoren vil øke er vanskelig å tallfeste. Effekten kan bli svakere enn ved innføringen av leterefusjonsordningen fordi bedriftene som nå omfattes kan være mindre kredittbegrenset og fordi perioden skattebelastningen flyttes over kan være kortere enn ved leting. På den annen side kan dagens økonomiske krise ha redusert tilgangen til kreditt for mange selskaper.
Økte investeringer er kun ønskelig dersom de ekstra investeringene er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Vår analyse tyder på at oljeselskapene, gitt den informasjonen som forelå da de tok investeringsbeslutningen, ikke har overinvestert. Hvis en nå reduserer nåverdien av skatteregningen som oljeselskapene må betale, kan en på den annen side få en overinvestering i olje og gass. Det er derfor viktig å holde den totale forventede skattebyrden for selskapene uendret.
Hva med den bredere diskusjon om veien inn i fremtiden går via videre satsning på olje og gass? Vårt synspunkt er at samfunnet bør sørge for at det settes en riktig pris eller regulering på negative eksternaliteter som CO₂-utslipp, slik en kan argumentere for at er gjort i Norge. Det fundamentale prinsippet bør så være at bedriftseiere og entreprenører bestemmer hvilke investeringsprosjekter som realiseres uten videre subsidier eller begrensninger. En slik desentralisert løsning vil være vårt beste håp for å identifisere hvilke investeringer som blir lønnsomme framover. Selv om koronakrisen har skapt en formidabel økonomisk krise, bør politikerne styre etter etablerte prinsipper: De bør søke å etablere næringsnøytrale og investeringsnøytrale ordninger slik at privat kapital går dit mulighetene er størst, mens private kapitaleiere på sin side bør forberedes på å måtte leve med den risikoen de tar.
Koronakrisen som sterkt preger norsk økonomi har ført til en lang rekke hastetiltak fra staten for å hjelpe arbeidstakere og bedrifter. I sterk kontrast til mange av de andre tiltakene som nå innføres, kan tidligere utgiftsføring av investeringer begrunnes ut fra konkrete erfaringer med liknende politikkendringer foretatt tidligere. Det er grunn til å tro at tidligere utgiftsføring av investeringer vil ha positiv effekt på investeringsnivået i oljesektoren.