Om Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum er seg dette bevisst, har jeg ingen formening om.
Victor Norman
Budsjettkosmetikk
Grunnrenteskatt er kanskje en god idé, men ikke for å dempe presset i norsk økonomi, skriver professor emeritus Victor D. Norman i DN.
Regjeringens forslag om grunnrenteskatt på havbruk og økt grunnrenteskatt på elektrisk kraft kan kanskje ha noe for seg – i hvert fall er det mange av mine venner og kolleger blant norske samfunnsøkonomer som lenge har ivret for begge deler.
Å gjøre det nå, som et strakstiltak for å styrke balansen i det kommende statsbudsjettet og gjennom det dempe presset i norsk økonomi, er derimot nokså meningsløst. Rike havbrukere og superlønnsomme kraftselskaper har så mye å rutte med at de neppe har behov for eller lyst til å redusere sitt forbruk til neste år bare fordi de må betale grunnrenteskatten, så den makroøkonomiske virkningen i første omgang vil trolig bli omtrent den samme som om regjeringen hadde saldert budsjettet med økt bruk av oljeinntekter.
Om Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum er seg dette bevisst, har jeg ingen formening om. At embetsverket i Finansdepartementet er det, er derimot hevet over tvil. Der kan man sin makroøkonomi og vet utmerket godt hvilke tiltak som virker på kort sikt og hvilke som ikke gjør det.
Som gode samfunnsøkonomer har de nok derimot lenge ønsket å sikre staten mer av overskuddene i havbruksnæringen og kraftsektoren. Grunnen til det har imidlertid ikke vært at skatt på grunnrente får fiskeoppdretterne og kraftverkseierne til brått å endre adferd – det har tvert imot vært fordi grunnrenteskatt ikke fører til noe annet enn at skattyterne får litt mindre formue å hvile på.
Det sosialdemokratiske klassesamfunnet
Utenforskapet er et ektefødt barn av den norske suksessen, skriver Victor D. Norman i DN.
I det lange løp vil det selvfølgelig få dem til å leve mer nøkternt, men det er også det hele. Som langvarig, forutsigbar inntektskilde for staten er den uslåelig. Av akkurat samme grunn er den ubrukelig i kortsiktig konjunkturpolitikk.
Uten å lide av konspirasjonsfeber mistenker jeg derfor Finansdepartementet for å ha benyttet anledningen til å spille inn grunnrenteskatten på et tidspunkt da Støre og Vedum var på desperat jakt etter noe annet enn økt oljepengebruk for å få budsjettforslaget sitt i balanse. Mine venner og kolleger i og utenfor departementet har tapt i tidligere forsøk på å få penger ut av havbruks-milliardærene, og nå bød det seg en ny sjanse. At de grep den, er i så fall forståelig, i hvert fall fra et faglig ståsted. Om det var i tråd med god forvaltningsskikk, er et annet spørsmål.
La meg presisere at det jeg her skriver, ikke er et innlegg i debatten om grunnrenteskatt som sådan.
La meg presisere at det jeg her skriver, ikke er et innlegg i debatten om grunnrenteskatt som sådan.
Victor Norman
I kraftsektoren er det ikke tvil om at det handler om grunnrente i ordets egentlige forstand: Verdien som oppstår som følge av at nedbør og tyngdekraft skaper fossefall. At fellesskapet tar sin rimelige del av denne, er bare rett og rimelig. Den statlige grunnrenteskatten kommer imidlertid på toppen av konsesjonskraft og eiendomsskatt til berørte kommuner og selskapsskatt på kraftselskapene, så det som nå skjer er bare en omfordeling fra vertskap og eiere – i all hovedsak kommuner – til staten. Det kunne kanskje ha vært god konjunkturpolitikk, i hvert fall hvis det ikke hadde dreid seg om distriktskommuner der jappefeber glimrer ved sitt fravær. Om det er god distriktspolitikk er mer tvilsomt.
Jeg er mer tiltalt av grunnrenteutvalgets vurdering av oppdrettsnæringen som et godt skatteobjekt, selv om jeg synes de trekker grunnrentebegrepet vel langt når de anvender det på en næring som riktignok bruker havet, men som aler opp fisk helt fra yngelstadiet, men ikke på næringen som vitterlig høster ferdig fisk direkte fra sjøen. Jeg kan ikke fri meg fra en følelse av at det mer er størrelsen på oppdrettsinntektene og oppdrettsformuene enn grunnrente i egentlig forstand som er begrunnelsen for forslaget. Det reiser for eksempel spørsmålet om vi ikke også burde ha «grunnrenteskatt» på de store dagligvareformuene – de bruker tross alt norske veier og norsk språk i sin virksomhet. Eller hva med «grunnrenteskatt» på suksessrike skiløpere som har trent seg opp i løyper i norsk natur?
Farvel Columbus?
Globaliseringsbølgen slo mot land på Krim og Taiwan, og verdensøkonomien ligger som vrakgods på strendene. Det blir krevende å gjøre den flott igjen, skriver Victor D. Norman i DN.
Det har vært vanlig å bruke tid på bred involvering og tverrpolitisk forankring av endringer i skattesystemet. Det kunne allikevel forsvares å fremme dem direkte i budsjettproposisjonen hvis de var nødvendige for en ansvarlig finanspolitikk. Disse forslagene er ikke det – de er nesten ren budsjettkosmetikk. Det er det siste vi trenger akkurat nå.
Kronikken var først publisert i DN 30. september 2022.