Plan for ombruk og fremtid i Nordsjøen? Nei da.
Fjerning av dekket på Statfjord A, på 45.000 tonn, er bestilt. Løfteskipet er klart, men stilt i bero: Man har ikke noe sted å legge dekket. Opprydningen i Nordsjøen blir problematisk.
Statlig, grønn satsing bør være tilskudd
Politikken må skape forventninger om privatøkonomisk lønnsomhet fra grønne løsninger. Det er statens viktigste rolle i omstillingen.
Statlige grønne investeringer, som gjennom fondet Nysnø, reiser et viktig spørsmål: I tiår med strid om verdens utslippsambisjoner svekker tvilen forventet lønnsomhet. Hva skal da drive frem utviklingen av nye løsninger?
Dersom det ikke var tvil om fremtidige utslippsreduksjoner, ville vissheten fremskaffe investering i løsninger, om de nå er fusjon, kjøttfri mandag eller utslippsfrie reiser og metaller.
Men hvordan skapes en slik forvissning?
Bak tvilen ligger politikernes frykt og pragmatisme. Frykt for å miste konkurranseevne svekker bruk av kvoter og karbonavgifter.
Europa, USA og Kina bruker subsidier og handelsbarrierer, men slik pragmatisme er klønete. Den bidrar til privatøkonomisk lønnsomhet der den treffer, men også til lave kvotepriser og lav lønnsomhet i grønne løsninger mer generelt.
I Norge og i Europa er det viktige unntak fra «én pris på utslipp»: landbruk, elbiler, oljerigger, havmøller, hydrogen og forskningsrådsprosjekter. Myndighetene velger vinnere. Havremelken strever når norsk rødt fe får rape fritt.
En bekymring når staten skal investere grønt er at folk som kan sjarmere politikere og byråkrater, forsøker seg som oppfinnere og gründere. Planeten trenger heller eventyrlystne jegere som kan temme naturkreftene og selge løsninger for mer enn de koster. Gründere skal uansett sjarmere velstående familier og banker, men disse er trent i tapsvegring.
Økt skatt er ikke svaret når vi trenger mer kraft
Erfaring, intuisjon og analyse tilsier at skattelette vil gi investeringer og tilbudsøkning – også av fornybar kraft. Så hvorfor foreslå skatteøkninger både generelt og for fornybar energi nå?, spør Gunnar Eskeland i DN.
Økonomer møter statlige investeringer med skepsis, fordi erfaring og teori tilsier privat innovasjon og oppstartsvirksomhet. Hyener – ikke subsidier – gir bedre gaseller.
Nå vil ikke private satse egne penger på noe som ikke lønner seg, og denne begrensningen er disiplinerende. Politikken må underbygge og skape en forventet privatøkonomisk lønnsomhet i grønne løsninger.
Et viktig dilemma er at politikerne ikke leverer stram klimapolitikk hvis ikke de ser løsningene komme, mens løsningene ikke kommer uten forvissning om en stram klimapolitikk
Denne gordiske knuten hugges det løs på. Blant annet av de norske økonomene Michael Hoel, Rolf Golombek og Torben Mideksa (CESifo Working Paper no. 2677; M_SJE_2024.pdf – Google Disk). Løsninger som gjør utslippsreduksjoner billigere, har selvspredende effekter. Slike løsninger, for eksempel bedre batterier, kan gi strammere klimapolitikk, flere løsninger og mindre karbonlekkasjer.
Melkøya-strøm: Maktdemonstrasjon uten strategi?
Jonas Gahr Støre tøffer seg og viser makt og muskler med Melkøya-beslutningen – det kan være smart. Men han kan ha begått en taktisk brøler ved å ikke ha løst Fosen-floken først.
Så kan man håpe at en person eller et vertsland som bidrar med løsninger, vil tjene penger på det. Her er det både håp og ønsketenkning.
Hva så med statlige grønne investeringsfond? De kan jo «investere» på tross av lav lønnsomhet.
Langt bedre er det i så fall om folkets vilje serveres som tilskudd, som gaver. Med et formål.
Tilskudd kan kvalifiseres, for eksempel ved at gründere og selskapene selv investerer egne og onklers penger. Slike krav kan lokke frem dem som har tro og kunnskap. Slik banken gjør når den krever pant i bolig.
Uansett er det rom for ønsketenkning, forfengelighet og favorisering. Ikke fordi profesjonalitet er umulig i offentlig forvaltning, men fordi andre agendaer trer inn. Og «investeringsfond», med frihet til å regnskapsføre egne «kapitalstørrelser», gir stort maskeringsrom.
Dagens bilde og status for grønne løsninger er lav forventet lønnsomhet, både privatøkonomisk og for Norge. Dette kan gi rom for tilskudd til risikabel utvikling av grønne løsninger, som helst skulle motiveres av profitt knyttet stramme utslippskrav.
Strømstøtten feiler på alle måter
Strømstøtten bare hittil utgjør halvparten av beløpet Norge skal gi Ukraina over fem år. Desto verre at den forsterker både energiknapphet og økonomisk ulikhet.
Forventningen om stramme utslippskrav globalt skal på plass, men den kan styrkes av gjennombrudd for grønne løsninger.
Det er gode argumenter for at også teknologisatsing bør forpliktes gjennom internasjonale avtaler. Dersom skattebetalerne i mellomtiden skal bidra til nye løsninger, bør kostnaden utgiftsføres på vanlig måte i oversikten over hva politikerne bruker penger på. Som for skoler og helsetjenester. Den prosessen stiller krav.
Et tilskudd innebærer at umiddelbart gjenstående fremtidig gevinst (eller tap) lander uavkortet i bedriften. Det gir potente incentiver på stedet til problemløsning og nattarbeid. Staten opprettholder bare interessen for eventuell verdiskaping – som beskattes – og utslippsreduksjoner.
Den store gevinsten for planeten og gründerne er erkjennelse, disiplin og høyere måloppnåelse. Erfaring og teori er overbevisende.
Innlegget var først publisert i DN 23. juni 2024.
For ordens skyld: Eskeland og ENE Senteret arbeider med næringslivspartnere i forskningsrådsprosjekter som Ntrans, Martrans og Hyvalue.