Melkøya-strøm: Maktdemonstrasjon uten strategi?
Jonas Gahr Støre tøffer seg og viser makt og muskler med Melkøya-beslutningen – det kan være smart. Men han kan ha begått en taktisk brøler ved å ikke ha løst Fosen-floken først.
På områder som krever statsmakt – som bygging av kraftanlegg og infrastruktur – er det farlig å virke tentativ og konfliktsky. Melkøya-beslutningen kan være statsmakt som viser seg «tøffere enn toget». I så fall: Har staten har bardunert seg og sikret beslutningen i forkant?
Et slikt drama kan belyses med økonomisk teori: med bidraget som ga nordmannen Finn Kydland og Ed Prescott nobelprisen i økonomi (Sveriges Riksbanks Pris). Deres «regler heller enn handlefrihet» – «rules versus discretion» – innebærer at hvis du viser deg usikker, lyttende, tentativ, så får du en storm av kampanjer rundt deg.
Kampanjene er tilkarringsvirksomhet: ikke nødvendigvis korrupte, men ressurskrevende, med formål å påvirke beslutningen. De er for øvrig ressursødende: Det ville vært bedre om samme beslutning kunne fattes med stor fasthet i utgangspunktet.
Et spørsmål er om Melkøya-beslutningen, om at elektrifisering skal redusere 850.000 årstonn CO2 fra gassanlegget, er en tøffingbeslutning, fordi den vil vekke kontroverser.
Så veldig «tøff» er beslutningen ikke: Nødvendig konsesjonsbehandling er tilsynelatende tilbakelagt, partipolitisk støtte er innhentet, og Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og petroleumsnasjonen får demonstrert at skipperen ikke er nølende eller lettskremt.
Strømstøtten feiler på alle måter
Særskatt er makt, ikke et partnerskap
Jonas Gahr Støre legger nokså uredd ut i liten kuling, ikke i storm. Dette er som beskrevet av Kydland og Prescott: Han har funnet støtte, låst seg, og vil ikke ydmykes gjennom kursomlegging. I moderate kampanjer får han demonstrere styrke.
Samtidig er Nord-Norge både splittet og i spill: I årene fremover vil vi se hvilken vekt i beslutninger som gis til samer og sametinget, til samisk kultur, reindrift, og til spesifikke reineiere.
Dermed kan det ha vært en taktisk brøler ikke først å ha fremforhandlet en løsning på spørsmålene om vindturbinene på Fosenhalvøya: Det er mulig det blir en kostbar konflikt om strøm til Melkøya. Ikke fordi den beslutningen er i spill – det er den trolig ikke – men fordi man oppfatter at makten til spesifikke grupper i andre, fremtidige beslutninger nå står på spill.
Altså kan Melkøya bli en «proxy»-kamp, en stedfortrederkramp, som kunne vært unngått dersom Fosen-saken var blitt løst først.
Økt skatt er ikke svaret når vi trenger mer kraft
De spesifikke, reelle spørsmålene om hvorvidt Melkøya-strøm er en god beslutning klimapolitisk, for næringsutvikling i Finnmark, for samisk kultur eller for reindriften, kan dermed komme i bakgrunnen.
Slik saksbehandling har nok vært viktige for selve beslutningen, og beslutningen tilsier nok at regjeringen og stortingsflertallet har funnet svaret positivt nok.
Regjeringen, og Norge, trenger i lys av sine løfter og forpliktelser omfattende, innenlandske utslippsreduksjoner. Utenom landbruk og skogbruk er slike kostbare eller små.
Samtidig trenger regjeringen å forsvare petroleumsvirksomheten, og ikke bare fordi næringen er lønnsom og statsinnbringende: Lønnsomheten gjenspeiler at Europa vil ha Norges gass, og dette er land som selv anstrenger seg med egne utslippsreduksjoner.
Tiltak som karbonfangst og elektrifisering i petroleumsnæringen er dyre. Men de er ikke uhyrlig dyre hvis de også markedsfører fortsatt salg av norsk gass og olje.
Er det greit at staten blir rikere?
Som interessant apropos er Kydland og Prescotts «regler heller enn handlefrihet» denne uken også på annen måte klimapolitisk relevant: De diskuterer i artikkelen at folk kan komme til å bosette seg i flomutsatte områder hvis staten – eller dårlig priset forsikring – vil avhjelpe konsekvensene.
Altså: Bare en statsmakt som kan nekte å høre ropene, som kan motsette seg å komme hjelpende til med redning og sikring, kan unnlate å regulere hvor og hvordan folk bygger hus.
Det er vanskelig å tenke seg en statsmakt som overfor flomutsatte, Hans-rammede, forsøker å virke og være tøff, som nekter å lytte, hjelpe eller sikre. Det er trolig med god grunn: Det er nytteløst og kostbart å spille tøff hvis du gjennomskues.
I Fosen-sakene har Høyesterett fastslått at utøvende myndigheter og utbyggerne har gått utover sine fullmakter og krenket reineiernes rettigheter. De har altså overspilt sin tøffhet og styrke.
Spillet om konsekvensene av dette overspillet kan også være om fremtidig beslutningsmakt i mye av norsk utmark. Det ville vært en viktig bardunering, en viktig investering, å ha sluttført det spillet først.
Krigsfortjenesten er fortjent – og i boks. Eller?
Makt over norsk utmark er et gigantisk, viktig spørsmål, vel verd både analyse og kostbar posisjonering.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 9. august 2023.
For ordens skyld: Eskeland leder ENE Senteret ved NHH/SNF, som samarbeider med brukere og produsenter i energisektoren, gjennom forskningsrådsprosjektene Ntrans og Hyvalue.