En slik posisjon gir staten muligheter få andre eiere har.
Bram Timmermans
Det er vondt å se hvor lite av statens enorme utbytte som går til forskning, utvikling og innovasjon
Norge trenger å styrke innovasjonskraften. En eier som kontrollerer en tredjedel av Oslo børs, kan ikke overlate den oppgaven til andre.
Regjeringen la nettopp frem Statens eierrapport 2025. Den forteller en historie de færreste kjenner omfanget av. Målt mot økonomien har Norge en av de største statlige eierposisjonene i hele OECD.
Staten er Norges største næringslivseier. Den har direkte eierandeler i 68 selskaper, verdt om lag 1 300 milliarder kroner, og den eier rundt en tredel av verdien på Oslo Børs, viser den ferske rapporten
En slik posisjon gir staten muligheter få andre eiere har. Den rår over enorme verdier, den har i prinsippet uendelig tidshorisont, og den kan bære risiko nesten ingen privat aktør tåler.
På papiret er staten dermed den ideelle langsiktige eieren, og burde være en kraftig motor for innovasjon, omstilling og ny verdiskaping. I praksis skjer det motsatte. Forklaringen ligger i hvordan staten utøver eierskapet og hva den gjør med utbyttet.
Som eier er staten krevende. Den krever høyest mulig avkastning, ambisiøse strategier og at selskapene er ledende i ansvarlig virksomhet. Men en god og langsiktig eier stiller ikke bare krav. Den tar også ansvar for selskapets evne til å omstille seg og fornye seg, og dermed for dets fremtid. Det betyr å la kapital bli igjen og arbeide videre i selskapet i stedet for å hente alt ut. Det betyr å finansiere forskning og utvikling også når gevinsten ligger langt frem i tid.
Her stopper det opp for staten.
En privat industriell eier har som regel ett mål; å bygge selskapets verdi over tid. Staten har mange mål på en gang. Det samme eierskapet skal gi avkastning, trygge arbeidsplasser, holde liv i distriktene, ivareta beredskap og levere på klima.
Tidshorisonten skulle vært statens store fortrinn.
Bram Timmermans
Det finnes det ingen entydig retning et selskap kan bygge langsiktig satsing rundt. Tidshorisonten skulle vært statens store fortrinn. Men de som forvalter eierskapet, svarer til valgperioder og årlige budsjetter. Det lønner seg å hente ut kapitalen, ikke la den arbeide videre.
Og det er akkurat det staten gjør. I 2025 tok den ut over 75 milliarder kroner i utbytte fra selskapene, i tillegg til 44,5 milliarder kroner fra tilbakekjøp av aksjer. At en eier tar utbytte, er ikke galt i seg selv. Det avgjørende er hvor pengene tar veien. Statens utbytte går rett inn i statsbudsjettet og blandes med alt annet. Der finansierer det helse, forsvar og veier, ikke mer forskning, ny teknologi eller nye selskaper.
Den offentlige forskningsinnsatsen som andel av økonomien har stått stille.
Bram Timmermans
Utbyttet falt riktignok fra rekordhøye 102 milliarder kroner i 2024 til drøyt 75 milliarder i 2025. Likevel er utbyttet mer enn doblet på ti år – fra om lag 30 milliarder i 2015 – mens den offentlige forskningsinnsatsen som andel av økonomien har stått stille.
Et stort og langsiktig eierskap kan være en styrke for et land, men da må eieren bruke makten til å bygge, ikke bare til å høste. Ser vi til naboene, finner vi nettopp det. Der ligger det tunge, langsiktige eierskapet ikke hos staten, men i industrielle eiermiljøer som Wallenberg-stiftelsene i Sverige eller Novo Nordisk Fonden i Danmark, som fører overskuddet direkte inn i de to landenes innovasjonssystem.
Spørsmålet er altså ikke om staten skal eie, eller hvor mye. Det er om eierskapet brukes til å ruste norsk økonomi for den omstillingen som kommer. I dag gjør det ikke det.
Men det finnes konkrete grep som ville endre det. Det første er å la mer av overskuddet bli igjen i selskapene, som skal gå til forskning og utvikling. Det andre er å føre en fast andel av statens eierutbytte inn i et eget fond for forskning og vekstkapital, forvaltet på armlengdes avstand.
Den kan fortsette å høste av eierskapet, eller den kan bruke det til å bygge.
Bram Timmermans
Da vil en del av utbyttet arbeide for fremtiden. Og velger staten likevel å føre alt utbyttet inn i statskassen, er det minste den kan gjøre å trappe opp den offentlige forskningen. Forskningsinnsatsen bør speile at staten ikke er en tilskuer i norsk næringsliv, men en av dets aller største eiere.
Staten har bygget opp en av verdens største eierposisjoner. Spørsmålet er hva den vil bruke den til. Norge trenger å styrke innovasjonskraften, og en eier som kontrollerer en tredel av Oslo Børs, kan ikke overlate den oppgaven til andre. Den kan fortsette å høste av eierskapet, eller den kan bruke det til å bygge.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 18. juni 2026.
Kastet masterstudentene ut på dypt vann – og ble hyllet i Grieghallen
Joel Berge lot masterstudentene jobbe med ekte data, KI og et reelt problem fra Akvariet. De belønnet ham med hederspris for fremragende undervisning.
Simulerte VM 100 000 ganger: Her er Norges VM-sjanser
Norge har 70 prosent sjanse for å gå videre fra gruppespillet, viser nye matematiske beregninger.