Jordbruk er en kjerneverdi i seg selv, fordi vi alle trenger mat. Men av og til har vi godt av å se oss selv i speilet før vi kritiserer andre.
Jeg er både sjokkert og bekymret over viktige deler av politikken den nye amerikanske administrasjonen har introdusert. Mest bekymrer den manglende støtten til Ukraina, masseoppsigelser av offentlig ansatte nesten uten forvarsel og tilbakeholdelse av støtte til de som trenger det aller mest i verdenssamfunnet.
Sånn sett plasserer jeg meg der nordmenn flest gjør. Vi forstår ikke motivasjonen for politikken under Donald Trump og er veldig uenige i mye av den.
Men noen ganger trenger vi kanskje å se oss selv i speilet. La meg gi noen eksempler. Vi har lenge kritisert republikanerne for velgerundertrykkelse, altså å vanskeliggjøre for velgere å stemme.
Hovedankepunktet har vært at de vil kreve legitimasjon ved stemmegivning og tidsbegrensning for forhåndsstemmer. Det er ikke måte på hvor undertrykkende og demokratiødeleggende slike tiltak er når de skjer i USA. Men ikke når det samme skjer her i Norge.
Vi krever nemlig også legitimasjon ved valg og vi har tidsbegrenset forhåndsstemming, begge deler med god grunn. Hvorfor er gode, fornuftige ordninger i Norge så ondsinnede i USA?
Et annet punkt som river oss i hjertet, er å se ulovlige innvandrere i USA som interneres for å deporteres ut av USA. Vi ser familier i ytterste fortvilelse, som kastes ut av landet – og fordømmelsene våre er mange.
Men hva gjør vi i Norge? Jo, politiet pågriper flyktninger som ikke har gyldig oppholdstillatelse, de interneres og deporteres ut av landet i hundretalls og tusentalls. Da er det plutselig helt forståelig.
I februar kunne de som leser amerikansk presse finne rapporter om 70 kirkegjengere som var funnet halshugget av islamistiske opprørsstyrker i en kirke i Kongo. I USA vakte det fordømmelser – norske media og politikere brydde seg ikke.
Da Russland angrep Ukraina, var USA tidlig ute med humanitær, militær og politisk støtte, den gang også ganske entydig fra republikanerne. Men få land nølte så lenge som Norge. Flere parti på Stortinget var lenge imot.
Selv i dag, til tross for store ekstrainntekter til Oljefondet på grunn av krigen, er Norge langt fra den mest sjenerøse bidragsyteren.
Vi har virkelig vanskelig å begripe fordelene Trump ser med innføring av tolltariffer på 10–25 prosent, som kan føre til handelskrig. Som økonom vet jeg at toll kan bidra til inflasjon og høyere renter. Det fører til lavere nyskaping og omstilling, lavere produktivitets- og økonomisk vekst og mindre velferd.
Økt toll innebærer i praksis å pålegge folk betydelige merkostnader.
Men når vi her hjemme hoderystende fortviler over en slik politikk, kan vi ikke glemme at vi for eksempel har 443 prosent toll på melk, 344 prosent på biff og 429 prosent på lammekjøtt i tillegg til merverdiavgift.
Det finnes meget gode grunner for importvern for jordbruksprodukter ettersom vi ønsker å opprettholde en viss grad av selvforsyning og matberedskap. Det er ikke blitt mindre viktig den siste tiden med levende bygdesamfunn og et godt bevart og levende kulturlandskap.
Skal importvernet være reelt må nødvendigvis også tollbarrierene være høye, hvis ikke dør store deler av norsk matproduksjon ut og vi står uten matberedskap. Vi er heller ikke alene om en slik politikk, selv om vi av naturlige årsaker går lengre enn de fleste.
Men kanskje burde vi være mer tilbakeholdne i å svinge øksen over andre. USA har et føderalt underskudd på nesten 2 trillioner dollar, nesten 30 prosent budsjettet for 2025. De har en statsgjeld på 1,2 millioner kroner per person.
Amerikanerne bruker dobbelt så mye penger på føderale renteutgifter som på forsvaret. Hvorfor en slik vanstyring? Vel, da skal vi huske på at mens det amerikanske underskuddet er 6–7 prosent av BNP, så er det norske underskuddet utenom oljeoverføringene ca. 10 prosent. Så det er ikke sikkert de er så mye dårligere å styre enn oss.
Det amerikanske underskuddet kan ikke løses med å pumpe oljepenger inn i økonomien. Historisk ble de fleste føderale utgifter dekket av tollinntekter. Helt fram til andre verdenskrig var derfor amerikanske tollsatser meget høye, og kunne være både 5 og 10 ganger høyere enn vesteuropeiske tollsatser og de siste tiårene fremdeles langt høyere i gjennomsnitt enn våre.
Akkurat som vi synes vi har spesielle grunner for høye tollsatser i jordbruket, synes mange amerikanere at de har spesielle grunner for høy toll. Én er at de har betalt for vår sikkerhet gjennom uforholdsmessige store utgifter til NATO, mens Europa har forsømt seg.
Dette kan tas igjen i form av toll som kan gi sårt tiltrengte inntekter til statskassen, bedret handelsbalanse, beskyttelse for enkeltnæringer, for eksempel bilindustrien, og kan brukes i politisk spill.
Vi er mange som er bekymret og ser med uro på utsiktene for handelskrig, som få vil tjene på, heller ikke amerikanerne. Det er også en vesensforskjell på toll på noen artikler, som vi har, og på nesten alle, som USA truer med.
Men selv om vi synes vi har særgrunner for våre tollsatser på over 400 prosent på enkeltprodukter, har de lignende positive og negative effekter som amerikanske tollsatser. Vi burde kanskje huske det i vår iver etter å avskilte andre fordi de gjør noe av det samme som vi gjør.