Formuesskatten demper fremtidig verdiskaping og velferd. Effekten er vanskelig å tallfeste, men investeringstall indikerer at den er betydelig og at den svekker norsk økonomi.
I et innlegg i DN 8. januar kommer det frem at Petter Bjerksund, Arnt Ove Hopland og Guttorm Schjelderup ikke har skjønt vårt poeng om skatt i DN 6. januar.
Skattepolitikken må utformes med to hensyn:
Det meste av fordelingspolitikken gjennomføres ved velferdsordninger finansiert av staten. Dette omfatter alt fra skole og utdannelse, helsevesenet, barn- og eldreomsorg, sykelønn, minstepensjon, mm.
Det er disse velferdsordningene og den progressive inntektsbeskatningen som gjør at den norske Gini-koeffisienten – det allment aksepterte målet på ulikhet – er stabil og blant de laveste i verden. Inntektsulikheten i det norske samfunnet er altså mindre enn i nesten alle andre land.
Ser man på omfordelingseffekten av formuesskatten er den veldig liten. Statsbudsjettet for 2025 er på nær 2000 milliarder kroner, og de estimerte inntektene fra formuesskatten i underkant av 35 milliarder kroner. Formuesskatten finansierer altså mindre enn to prosent av statens utgifter.
For det andre hensynet i skattepolitikken – fremtidig verdiskaping – må vi bruke økonomisk teori for å analysere skattens innvirkning på investorers og gründeres incentiver til å skape verdier.
De viktigste innsiktene fra den økonomiske vitenskapen er intuitive og bør kunne forklares intuitivt. Dette er ikke synsing.
Det er allment akseptert og vist i finansøkonomi at incentivene gis av marginale skattesatser og ikke av gjennomsnittlige effektive skattesatser (se for eksempel Graham med flere i Review of Financial Studies, 2017).
Siden formuesskatten øker risikoen ved tidligfaseinvesteringer, demper den gründeres villighet til å ta risiko, og den gjør det særdeles kostbart å hente kapital på børs. Formuesskatten har derfor en negativ effekt på fremtidig verdiskaping og velferd.
Selv om vi ikke kan måle empirisk hvor stor denne negative effekten er, indikerer investeringstall fra OECD at den er substansiell, og at norsk økonomi allerede er blitt lidende. Tidligfaseinvesteringene, som gir grunnlag for fremtidige arbeidsplasser og verdiskaping, er kun en brøkdel i Norge av hva de er i Danmark og Sverige.
Og når fremgangsrike gründere og virksomheter flytter fra Norge, reduseres kaken som skal finansiere velferden.
Gjennomsnittlig skattesats, som Bjerksund, Hopland og Schjelderup vektlegger, er et relevant mål for å beregne historisk skattebyrde.
De har imidlertid gått seg vill i skattediskusjonen ved å fokusere på en investor som ved et skattehull i 2006 har kunnet unngå utbytteskatt, og som i dag ikke er relevant. I tillegg er deres regnestykke meningsløst, da det baserer seg på urealistiske tall.
Det er oppsiktsvekkende at de beregner en gjennomsnittlig selskapsskatt på 13 prosent uten å reagere på at dette kun er halvparten av formell skattesats over en periode på hele 15 år.
Vi har beregnet den effektive skatten som norske selskaper betalte i perioden 2004–2018 ved data fra Brønnøysundregistret (gjennom NHHs regnskapsdatabase). Beregningene viser at selskapene i gjennomsnitt betalte 27 prosent i skatt per krone overskudd, altså omtrent lik den formelle skattesatsen. Dette samsvarer i størrelsesorden med beregninger fra både OECD og Verdensbanken.
Bjerksund, Hopland og Schjelderup beregner skatten for ukonsoliderte selskaper, uten å korrigere for dobbeltregning av utbytte, konsernbidrag og annet. I tillegg beregner de gjennomsnittlig skatt per selskap og ikke per krone i overskudd.
Men for eier er det relevant hvor stor andel av samlet overskudd som betales i skatt, ikke gjennomsnittlig skatt betalt av selskapene hen eier.
Deres estimat er derfor lite meningsfullt i debatten om eierskatter.
Like viktig som å skjønne hvor Bjerksund, Hopland og Schjelderup empirisk trår feil, er det å innse at tallene de presenterer ikke har relevans for dagens skattedebatt, ikke minst siden selskaps-, utbytte-, kapitalgevinst- og formuesskattesatsene satsene er endret betydelig de siste årene.
Ved en videreføring av formuesskatten risikerer politikerne å kaste barnet ut med badevannet. Den symbolske fordelingspolitikken kan ikke gå på bekostning av verdiskapingen.
Vi må se fremover.
Innlegget var først publisert i DN 12. januar 2025.