Stinker oljepengene, må vi gi bort mer

Oljeinntektene har en eim av både krigsprofitt og klimaskade. Vi bør nok gi bort mer til Ukraina og til klimatiltak i utviklingsland, skriver Gunnar Eskeland i DN.

Norge vil trolig sette av mye til Ukraina og til klimaprosjekter i utviklingsland (jf. Terje Erikstad i DN 25. september, og Steinar Holden og Michael Hoel i Samfunnsøkonomen 4/24). Hvor kommer slike ønsker eller krav fra?

Ett utgangspunkt kan være at dette er våre penger: Vi kan bruke dem til det vi vil. Og de er sendt til fremtidige generasjoner.

Hviler det andre forpliktelser på disse pengene?

Vi får nå høre at klimagassutslipp innebærer synd, skam, lovbrudd eller på annen måte ansvar. Feltutbygginger trues av søksmål.

Nullutslipp og påbud for bygg og anlegg

Ingvild Kilen Rørholt i Zero avfeier mine sverdslag mot «utslippsfrie anleggsplasser» med at «nå trenger vi alle løsninger», og det er greit nok. Men ansvaret for å vurdere når det foreligger alternativer forsvinner ikke. Jeg er opptatt av politiske virkemidler og ansvarsfordeling.

Slikt ansvar kan omfatte også salg av olje og gass. Hoel og Holden skriver om fossileksporten: «Selv om utslippene formelt ikke er Norges ansvar … kan det likevel argumenteres (...) moralsk ansvar». Klimakonvensjonens «territorielle prinsipp» avgrenser eksportnasjonens ansvar til utslippene i Norge (jf. debatten mellom jusprofessor Knut Bergo og sjeføkonomene Torbjørn Kjus og Eirik Wærness om «grønnvasking» her i DN).

I økonomifaget stanser ansvar eller skyld gjerne med dette formelle. I læreboken bekjempes klimagassutslipp med kvoter og skatter, og forurenserens ansvar er da bare for utslipp utover de nødvendige tillatelser, kvoter eller betalinger. Men globale fellesgoder – som klima – krever felles innsats.

Siden klimagassutslipp ennå ikke bekjempes eller beskattes tilstrekkelig globalt, kan det argumenteres for at Norge får «overbetalt» for sin gass og olje. Og altså forårsaker utslipp og tjener på at det ikke betales fullt for disse.

Da kan oljepengene være beheftet med ansvar og forpliktelser. Moralske, om ikke annet. Selv om eksporten hjelper kjøperne der de står, så selger vi for penger.

Malin Arve nytt medlem i Regelrådet

NHH-professor Malin Arve har blitt medlem av Regelrådet. Som både vaktbikkje og medhjelper bidrar rådet til at nytt regelverk ikke påfører næringslivet unødvendige byrder.

Et mulig norsk ansvar for utslipp i andre land kan altså knyttes til en pengebunke. Jeg sier mulig, fordi etikk og jus krever konsekvens eller intensjon, og begge kan diskuteres. Klimakonvensjonen tilsier null formelt ansvar. Og norsk gass kan fortrenge tysk kull, og norsk olje arabiske sjeikers. Det kan altså hende norsk eksport ikke forårsaker utslipp.

Men la oss holde på tanken om en eventuell heftelse – en delaktighet moralsk eller også lovmessig – hvilende på en pengebunke. Motargumentet om at penger bare er penger og kan brukes fritt, drar gjerne på et forbehold: at pengene er tjent på hederlig og anstendig vis.

Utslippsfrie byggeplasser? Nei. Firkantede grønne krav er fåfengt, feil og dyrt

Penger i aksjer som er opparbeidet hederlig og anstendig, beskattes likevel i en rettsstat, men da som forhåndsbestemt, ikke ved at makthavere finner på noe fordi anledningen byr seg. Rettsstaten – og kanskje internasjonal rett – beskytter en slik pengebunke innenfor visse grenser.

Har du derimot tatt noe uten å be om lov og uten å betale for det, må du gi det fra deg som bot. Altså reparasjon eller straff.

Norge erkjenner gjennom klimakonvensjonen forpliktelsen til en fellesinnsats for å redusere utslipp globalt. Norge kan erkjenne at vårt salg av underbeskattet fossilt brensel gir oss lettelser i byrdefordelingen.

Fellesinnsats militært har gitt Norge en lignende betalingslettelse etter Putins grusomme angrep. Ukrainske tap og oppofrelser er de dypeste, men andre lands penge- og våpenhjelp er viktig. For Europa omfatter oppofrelsene også nekting av russisk gass og opprettholdelse av kostbar klimapolitikk uten russisk gass.

Norske bedrifter betaler ikke «halv» skatt, men full skatt – 22 prosent

«Skal betale 22 prosent i skatt – slapp unna med halvparten», meldte NRK i juni. Vår ferske analyse viser at effektiv skattesats for norske selskaper er omtrent det den skal være: 22 prosent.

Norge har deltatt i dette, men har også blitt omtrent ti ganger overkompensert gjennom sanksjonenes prisøkninger i gassalg til Europa. Overkompensert. Også denne forbløffende norske berikelsen er en lettelse vi kan velge å erkjenne.

En avsettelse fra oljestrømmen/fondet krever respekt for penger. Penger kan gjøre underverker. Penger kan slukke sult, brann og klimaendring. Plante erter og skog, isolere hus, bygge skoler og vindmøller.

Respekten for penger tilsier trolig at vi leter etter mer petroleum. Det er billig. Senere kan vi høste, hvis fremtiden vil det. Den kan gi oss et Tyskland i hederlig strev med utslippsreduksjoner, som det vil ha gass til. Fremtiden kan være karbonfangst. Leting kan spare utslipp.

Pengebruk kan blant annet vise forståelse for lagarbeid i viktige utfordringer, og kan være i fremtidige generasjoners interesse. Vi trenger venner, venner i Europa, og med venner viser man forståelse og solidaritet. Så veldig rart er dette ikke.

Det er fristende å si, med den romerske keiser Vespasian, at penger lukter ikke. Men det er lov å spørre om det hviler noen forpliktelser eller bindinger på det overraskende store Oljefondet.

Innlegget var først publisert i DN 3. oktober 2024.

For ordens skyld: Eskeland og ENE Senteret deltar i forskningsrådsprosjekter som Ntrans og Hyvalue, med partnere i energisektoren.