Vi trenger lavere skatter enn vi selv forstår
Hvorfor er det så få i den offentlige debatten som bryr seg om skattelette for alle?
Når politikerne skattlegger arbeid, tar de en del av livene våre. Dette er nødvendig for å gi oss viktige velferdstjenester. De siste årene har statskassen blitt større og større.
Økte energipriser og en svak krone er en gullgruve for statskassen, men har gjort hverdagsøkonomien vanskeligere for mange vanlige folk.
Det ville da være naturlig å tro at skattedebatten nå handlet om hvordan politikerne kan fordele den økte statskassen tilbake til folket, enten ved å redusere skattebyrden eller gjennom andre tiltak som gagner alle. Blant økonomer er det bred enighet om at lavere skatter på arbeid er gunstig, noe som påpekes av Skatteutvalget, Finanspolitisk utvalg og en rekke andre ledende økonomer.
I stedet ser vi at politikere bevilger stadig mer av skattepengene våre til enkeltselskaper og særinteresser.
Hvorfor er det tilsynelatende så få i den offentlige debatten som bryr seg om skattelette for alle?
En mulig forklaring er at tiltak som alle tjener litt på, får mindre oppmerksomhet, fordi ingen tjener mye nok på dem til å presse dem gjennom.
Når statskassen brukes på tiltak som noen få tjener mye på – som støtte til batterifabrikker, CO2-kompensasjon til utvalgte bedrifter, aktiv næringspolitikk eller skatteletter til de rikeste – er det nok penger i spill til at det lønner seg å opprette en lobbyorganisasjon.
Men for generelle skattelettelser blir gevinsten så spredt at ingen har nok økonomisk motivasjon til å drive lobbyvirksomhet.
Dette argumentet bygger på velkjent økonomisk teori, og kan være grunnen til at vi ser så mye lobbyvirksomhet som jobber for at de selv skal få en ekstra stor del av statskassekaken, mens det er få som jobber for at alle skal få et lite kakestykke hver gjennom lavere skatter.
Er borettslaget det nye Sveits?
I regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år foreslås det dessverre kun marginale endringer på inntektsskattene. Høyre la denne uken frem sitt alternative statsbudsjett, og de vil kutte inntektsskattene med ni milliarder kroner. Men mesteparten av kuttene deres går likevel til de aller rikeste.
For å sette det i perspektiv: Høyres forslag innebærer at én enkelt laksearving får like store skattelettelser som 100.000 vanlige lønnsmottagere til sammen.
Manglende engasjement for lavere skatter kan også skyldes at folk heller ønsker å bruke statskassen på andre formål. Hvis folket faktisk har mer lyst til å gi Hydro 23 milliarder i strømstøtte de neste årene enn at hver og en av oss får 6000 kroner i skattelette, så er det en demokratisk mening som landets økonomer må godta.
De rikeste i Norge har ikke privatfly
Men det er også mulig at folk ville tenkt annerledes dersom den offentlige debatten ikke ble dominert av sterke særinteresser. Saklige argumenter for lavere inntektsskatter drukner i en debatt preget av følelsesladde pr-kampanjer.
En hypotetisk lobbykampanje for lavere skatter til alle burde kanskje også benytte følelsesbaserte argumenter for å nå ut. Kampanjen kunne ha hevdet at høy inntektsskatt er en skatt på selve livet. Vi har alle et begrenset antall timer og dager her på jorden, og de fleste av oss har ting vi ønsker å oppnå. Inntektsskatten tar noen av disse timene fra oss, gir oss færre fjellturer, mindre tid med barn og barnebarn og mindre tid til alt annet vi ønsker.
Reduksjon i skatt for lavtlønnede kan for eksempel gjøre det bedre for personer i tjenesteyrker som gartnere og renholdere. Da gjør de det også bedre for dem som får råd til å benytte seg av deres tjenester for å gjøre hverdagen enklere.
Lytt til markedet – selg aksjene, Sindre Finnes
En skattereduksjon vil også bli bedre for samfunnet. Hvis alle bruker arbeidstiden siden der de er mest effektive, blir vi raskere ferdig med det som skal gjøres. Da kan vi enten tjene mer på tiden vi jobber, eller få mer fritid enn vi har i dag.
De fleste er enige i at politikerne har en legitim grunn til å skattlegge så lenge det er reelt behov for penger. Men når statskassen vokser og politikerne bruker mye penger på å støtte særinteresser uten klar samfunnsmessig verdi, blir det viktigere å begrunne hvorfor de fortsatt tar like mange timer fra livene våre.
Norge har omtrent like høye inntektsskatter som de fleste landene rundt oss, men forskjellen er at de andre landene trenger å ta alle disse timene fra folk for å finansiere velferdstjenester. Vi er derimot i den heldige posisjonen at vi kan bruke statskassen til å kombinere gode velferdstjenester med lavere skatter – med mindre vi heller ønsker å prioritere særinteresser.
Innlegget var først publisert i DN 15. november 2024.