Urolige tider gjør oss i et av verdens mest tillitsfulle samfunn mer sårbare for å bli utnyttet. Er det på tide med en god dose skepsis i vårt samfunn?
Norge er et av landene i verden med høyest tillit. Selv om det tillitsbaserte samfunnet ofte fremheves som en nøkkel til Norges suksess, innebærer tillit også en risiko for utnyttelse. Vi vet allerede at vi svindles for milliarder hvert år.
NAV alene estimerer årlig svindel på rundt 5 til 10 milliarder – trolig mer. Ikke bare privatpersoner, men også organiserte kriminelle har funnet måter å utnytte det norske tillitssystemet på for å tappe fellesskapet til egen vinning.
Eva Joly, den beryktede korrupsjonsjegeren som tidligere avslørte lag på lag med korrupsjon i det største franske oljeselskapet Elf, publiserte nylig en bok om Norge sammen med Nina Witoszek. Boken er et skråblikk på det norske tillitssamfunnet fra et internasjonalt perspektiv og har tittelen “Det blåøyde riket.” I åpningsordene stilles spørsmålet: «Kan tilliten gjøre oss sløve og naive?»
I urolige tider vies det mye spalteplass til økonomer. Økonomer kommer med spådommer om inflasjon, renteutvikling eller boligkrakk. Sjelden hører man økonomer snakke om tillit. Og det er ikke uten grunn. Fra et økonomisk perspektiv er tillit et merkelig fenomen. Økonomer antar at folk er egoistiske som alltid vil prioritere egen velferd fremfor andres.
For eksempel nobelprisvinneren i økonomi, Gary Becker, skriver at så lenge folk kan forvente å tjene mer enn de risikerer å tape på kriminelle handlinger, vil de gjøre det. Dermed er økt straff og mer omfattende overvåkning det eneste som kan redusere kriminalitet. Tillit, derimot, handler om at vi forventer at andre setter fellesskapet foran egne interesser.
Det innebærer at folk avstår fra muligheter til å berike seg selv av hensyn til andre. Ikke bare det – tillit bygger på at selv egoistiske mennesker forventer at andre ikke er egoistiske.
For klassisk skolerte økonomer fremstår dette nærmest som et paradoks. Derfor har vi økonomer ikke forholdt oss særlig til tillit. Økonomer ville neppe være de første til å anbefale å bygge et samfunn basert påtillit. For vi kan ikke forvente at folk ikke utnytter tillit. Satt på spissen er økonomenes idealsamfunn et der gode kontrakter og samfunnsstrukturer eliminerer behovet for tillit.
Men heldigvis lever vi ikke i et slikt "idealsamfunn." Derfor må også økonomer forholde seg til tillit.
I en del av forskningen på tillit og samarbeid bruker økonomene en noe underlig setting: Fangenes dilemma. Se for deg to kriminelle som blir arrestert og avhørt hver for seg. Hver av dem får muligheten til å tyste på den andre for å få redusert straff. Hvis én tyster mens den andre holder munn, får tysteren en lavere straff, mens den andre får en strengere dom. Hvis begge tyster, får begge en lengre dom.
I en slik situasjon, bør den ene fangen ha tillit til at den andre ikke tyster og selv holde munn?
For nobelprisvinneren i økonomi, John Nash, var løsningen enkel: Fangene bør tyste på hverandre. Hvorfor? Fordi ingen kan stole på at den andre vil opptre uselvisk og holde munn.
Hver fange bør anta at den andre vil tenke på sitt eget beste. Dermed er det beste valget å tyste,for da vil fangen ikke angre uansett hva den andre gjør. Case closed.
Men noen år senere ble det arrangert en fangenes dilemma-turnering der deltakere ble bedt omå sende inn dataprogrammer med ulike strategier som skulle spille mot hverandre i en gjentatt versjon av fangenes dilemma.
Målet var å finne ut hvilken strategi som var mest effektiv over tid.Til økonomenes overraskelse var det ikke de strategiene som alltid valgte å tyste, som vant. Istedet var det de strategiene som initierte samarbeid og som var tilgivende, som konsekvent gjorde det bedre enn de aggressive og kyniske strategiene. De strategiene som gjorde det best, startet ofte med samarbeid og fortsatte å samarbeide så lenge motstanderen gjorde det samme.
Når de møtte svik, svarte de med å straffe, men var også villige til å tilgi og gjenoppta samarbeid dersom motstanderen endret atferd. I akkurat denne turneringen var det strategien tit-for-tat som vant. En strategi som starter med å initiere samarbeid og fortsetter med det inntil motstanderen velger å tyste. I neste runde svarer tit-for-tat strategien med å tyste tilbake som straff, men velger å samarbeide igjen så fort motstanderen gjorde det. I ettertid viste det seg at en strategi som var enda mer tilgivende (kun tystet tilbake etter at motstanderen tyster to runder på rad) ville vunnet med en enda større margin – stikk i strid med det økonomer først trodde.
Selv om resultatene fra turneringen var overraskende for mange økonomer, var nok teologene mindre overrasket. I Det nye testamentet oppfordrer Paulus menigheten i Efesos til å være gode mot hverandre, vise medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dem.
Likevel gir funnene oss et nytt perspektiv på tillit. Ikke bare er godhet og tilgivelse godt for sjelen – det kan også være godt for økonomien. I en urolig verden der kontrakter og incentivplaner ikke kan løse alle våre koordinasjonsproblemer fungerer tillit som olje i det økonomiske maskineriet som gjør at vi tør å ta risiko fordi vi stoler på at andre ikke vil gripe første mulighet til å karre til seg det de kan. Men vi bør skille mellom godhet og snillisme. Funnene fra forskningen foreslår ikke at vi skal la oss utnytte, men at vi skal være de første til å initiere samarbeid. Om vi blir utnyttet, skal det få konsekvenser, men vi bør la døren stå åpen for å gjenoppta samarbeidet ved å tilgi hverandre.
En nulltoleranse for andres feil og tilkortkommenheter(ref cancel-kultur), enten det gjelder politikere eller naboen, er en farlig vei å gå for oss som samfunn. For selv om en nulltoleranse gjør det mindre attraktivt å opptre selvisk, vil det også gi grobunn for mistillit. Da vil vi over tid tape, slik som de strategiene som straffet tysting med å aldri igjen samarbeide.
I en tid preget av uro og usikkerhet står vi overfor et valg: Skal vi la mistilliten få fotfeste, eller skal vi aktivt arbeide for å bevare og styrke tilliten i samfunnet vårt? Fra et økonomisk perspektiv er vi sannsynligvis bedre tjent med å opprettholde en sunn tillit – en tillit som ikke lar seg utnytte, men som initierer samarbeid og tilgir. Den enkle innsikten fra fangenes dilemma-turneringen avslører nemlig en dyp forståelse: økonomisk vekst drives ikke av å minimere risikoen for å bli utnyttet, men av å søke muligheter for gjensidig nytte.
For Norge kan dette paradoksalt nok innebære å styrke lovverket slik at vi kan luke ut dem som systematisk utnytter nordmenns tillit. For én ting er sikkert: tillit tar tid å bygge opp, men kan raseres på et øyeblikk.