Vi må snakke mer om bærekraft
Bærekraft og bærekraftig business er langt fra ferdig snakka. Snarere er det nå samtalene bør begynne. For det er ikke slik at det er for mye prat om bærekraft. Det er for lite prat - og prat fører til resultat!
Den som kaster, betaler
En av de viktige grunnene til at vi står overfor et bærekraftsproblem, er at det har vært - og er - for billig å kaste, forsøple og forurense. Men nå strammes det til, og i flere og flere sammenhenger settes det i sving betalingsløsninger som gjør det lønnsomt å behandle avfallet vårt som ressurser. Og det viser seg at når den som kaster betaler, er de villige til å endre atferd.
Har du noensinne vært innenfor et steinkasts avstand fra en miljøøkonom, har du antageligvis hørt dem si at dersom vi ønsker en mer bærekraftig verden, må det bli dyrere å forurense. Dette såkalte “forurenser betaler”-prinsippet ligger til grunn for en rekke avgifter og reguleringer rundt miljøskadelig atferd, og det baserer seg på en av de mest grunnleggende innsiktene i økonomifaget: insentiver virker!
Med andre ord, dersom du ønsker at noen skal redusere utslipp, forurense mindre, kaste mindre restavfall, og så videre: Gjør det dyrere for dem å gjøre det, så vil de gjøre mindre av det!
Likevel har det helt frem til i dag vært forbløffende billig å forurense. I sirkulærøkonomiens tid er det lett å se tilbake på de siste 50 årene og tenke at vi har sløst voldsomt med ressursene våre, hvilket både har gjort at vi slipper opp for nøkkelressurser, at vi har overforbrukt en rekke ressurser og at vi har skapt alt for mye (rest)avfall, forurensning og utslipp.
Er det håp i hengende snøre eller går vi kollektivt på snørra?
Det hevdes at når man står med dritt opp til halsen, så lønner det seg ikke å henge med hodet. Men er det nok å holde hodet høyt når dritten bare fortsetter å stige? Og hva gjør du og din virksomhet for å bidra til en bærekraftig fremtid?
Men i sirkulærøkonomisk ånd, ser vi at stadig flere virksomheter, og for den del offentlige instanser, begynner å sette prislapper på den ubærekraftige atferden. Til og med hjemme hos deg og meg.
I et av forskningsprosjektene våre ved Norges Handelshøyskoles Centre for Sustainable Business, har vi de siste fem årene samarbeidet med renovasjonsselskapet BIR (Bergen Interkommunale Renovasjonsselskap). I en splitter ny forskningsartikkel viser vi resultatene fra dette prosjektet, hvor vi har studert effekten av å introdusere en såkalt “pay-as-you-throw”-betalingsmodell for vestlandske husholdninger. Dette er altså anvendt “forurenser betaler”-logikk. Jo mer restavfall du kaster, jo høyere blir de kommunale avgiftene dine.
Bærekraft er (dessverre) ikke bare et rapporterings-problem
Bærekraftsrapportering er en viktig del av bærekraftsarbeidet, og lite hadde hadde gledet oss mer enn hvis vi kunne rapportert oss ut av krisen. Men langt viktigere er det å finne nye måter å forstå og løse problemene på – slik at man faktisk har noe å skrive hjem om i rapportene.
Den nå pensjonerte konsernsjefen Steinar Nævdal ledet BIRs satsing på å bli en sirkulærøkonomisk pådriver, både i privat- og bedriftsmarkedet, og helt i tråd med vår faglige smak, var det en kombinasjon av teknologiske, atferdsmessige og forretningsmodell-relaterte tiltak som ble iverksatt for å få husholdninger i Bergen og omegn til å bli flinkere til å sortere avfallet sitt inn i flere, og renere ressursfraksjoner.
For i en sirkulær økonomi skal det selvsagt ikke finnes restavfall. Vi skal finsortere i rene ressursfraksjoner som kan brukes på nytt, heller enn å hente ut flere jomfruelige ressurser for å produsere nye ting. Men da må Sveinung og Lars Jacob og alle andre der ute, sortere ut matavfallet for seg, plasten for seg, pappen for seg, glass og metall for seg - og hvem vet hvor mange ulike fraksjoner vi skal sortere ut ved kjøkkenbenken i år 2030 eller 2050.
Men Sveinung og Lars Jacob og de fleste andre har jo notorisk lite lyst til å legge inn en liten ekstrainnsats for å finsortere avfallet sitt. Så da BIR skulle forsøke å få vestlandske husholdninger til å sortere mer og bedre, tok de økonomiske insentiver ut av verktøykassen. Men for å komme seg dit, hadde de først gjennomført en omfattende digital transformasjon hvor de tagget alle søppelspannene selskapet hadde plassert utover det ganske vestland, på en slik måte at de kunne fange detaljerte data om sorteringsvanene til den enkelte husholdning. I Bergen gikk de et skritt lengre og laget et lukket, underjordisk avfallssugesystem, hvor den enkelte beboer i Bergen sentrum måtte identifisere seg med en RFID-brikke, som på akkurat samme måte gjorde det mulig å måle avfallsmengdene og sorteringsatferden til den enkelte husholdning.
Hylles for åpenheten
Veidekkes konserndirektør for strategi og bærekraft, Lars Erik Lund, er årets NHH-alumn. Han mottok prisen under alumnikonferansen i Oslo.
I forskningsstudien vår, som snart publiseres i det internasjonale forskningstidsskriftet Accounting Forum, viser vi effektene av BIRs implementering av “pay-as-you-throw”-modellen, også kjent som PAYT. Betalingsmodellen ble implementert i to “bølger”, hvilket gjorde det mulig for oss å studere den som et såkalt “naturlig eksperiment”. Først, i 2009, ble modellen implementert i de syv omlandskommunene rundt Bergen, som til sammen har knappe 100 000 innbyggere. Det gjorde det mulig for oss å se på Bergen som en kontrollgruppe, som ennå ikke hadde fått PAYT-modellen implementert. Og jaggu om ikke effekten var som ventet: Da PAYT ble implementert i disse kommunene, responderte innbyggerne med å redusere restavfallmengdene sine, ettersom de nå ble flinkere til å sortere ut plast og papp og glass og metall. Trenden gikk i denne retning i hele fylket, men den var sterkere i kommunene hvor modellen ble implementert.
Her er de tre prosessene Norge må lykkes med for å utvikle en sirkulær økonomi
Hvordan kan vi slanke, bremse og lukke økonomien, spør NHH-forskerne Lars J. Tynes Pedersen og Sveinung Jørgensen i Teknisk Ukeblad.
Da kan man spørre seg: Hva ville skje da Bergen kommune endelig innførte samme modell i den andre “bølgen” av implementering, som først fant sted syv år senere i 2016? Og svaret er at vi ser det samme fallet i bybeboernes atferd som vi gjorde i omlandskommunene i den første bølgen. Etter noen år hvor bergenserne faktisk hadde kastet noe mer restavfall, fikk PAYT-modellen også dem til å bli flinkere å sortere ved kjøkkenbenken. Samlet sett hadde den gjennomsnittlige restavfallsmengden per capita gått fra ca 210 kg i 2005 til omtrent 170 kg i 2019 - noen år etter at PAYT var ferdig implementert i hele regionen.
Det er viktig å merke seg at dette på mange måter er snakk om småpenger. Fakturaen med kommunale avgifter er sjelden det som knekker den finansielle nakken til husholdningen, og de færreste av oss finleser radene på baksiden av fakturaen for å se hvor stor andel av kostnaden som går til renovasjon. Men likevel ser vi altså at dette lille atferdsmessige “dultet” virker: Føl deg fri til å kaste hva du vil, men vit at du betaler for det du ikke sorterer ut. Og dersom vi mot alle odds skulle klare å løse de store bærekraftsproblemene vi står overfor, er det ikke fordi Sveinung og Lars Jacob og alle andre har blitt så flinke til å sortere plast og papp ved kjøkkenbenken.
Stoler vi mer på de bærekraftige bedriftene?
Med «Sweet Dreams Hotel» og «Youthscape» kosmetikk – begge fiktive – fant forskerne svaret: Bærekraftsforbedringer gjør bedrifter mer tillitvekkende. De oppfattes som mer innovative, og kundene føler seg mer knyttet til dem.
Det er selvsagt de store systemendringene som bedriftene står for som vil monne, både hva angår utslipp og forurensning og avfall. Men kanskje har vi noe å lære av disse små tiltakene, slik som PAYT, som monner så mye selv om de er så små. Og kanskje må derfor de som kaster, forurenser og slipper ut utslipp forberede seg på å betale enda mer.