Bærekraftsrapportering er en viktig del av bærekraftsarbeidet, og lite hadde hadde gledet oss mer enn hvis vi kunne rapportert oss ut av krisen. Men langt viktigere er det å finne nye måter å forstå og løse problemene på – slik at man faktisk har noe å skrive hjem om i rapportene.
“Det er en panikk der ute”, sa nylig en av årets deltakere på Executive-programmet vårt, Sustainable Business Strategy. Hun fortsatte:
“Det er så mange bedrifter og ledere i bedriftene som lurer på hva bærekraft egentlig er i deres kontekst, og hvordan de skal håndtere det. Og i mellomtiden later vi som om vi skal kunne rapportere oss ut av det.”
Da vi for snart 20 år siden begynte å jobbe med bærekraftig business, ble det ofte behandlet som et omdømmeproblem. Det handlet om å ha et godt omdømme, så skulle det nok gå bra.
For omtrent 10 år siden begynte bedrifter å snakke om bærekraftsproblemene på en annen måte. Da var refrenget ofte at bedrifter (forsåvidt) aksepterte at klima og bærekraft var viktig, men det kom ikke til å ramme dem i særlig grad fordi de hadde minimale direkte utslipp.
Det handlet om å ha et godt omdømme, så skulle det nok gå bra.
Jørgensen og Pedersen
Hvordan leverandørene deres behandlet sine ansatte hadde de i liten grad kontroll over eller ansvar for. Og eventuelle endringer i forretningsmodeller og strategier kunne bedriftene derfor vente med til dette eventuelt – og sannsynligvis ikke – ble lovregulert.
I festtalene ble det ofte gitt uttrykk for at bærekraft var viktig, men når vi snakket med toppledere i fortrolighet sa de gjerne “skal vi være helt ærlige, så er vi ikke så veldig opptatt av dette bærekraftshysteriet”.
I dag har bedriftspipa en helt annen lyd. Man kan ikke åpne en avis uten å lese om energikriser, råvaremangel, EUs taksonomi, sosial uro, global ustabilitet, økte kostnader på grunn av råvaremangel, grunnrentebeskatning av næringer for å fordele verdiskapning på flere hender, EUs “Fit for 55”-program, effektene av sommerens tørke i Europa og hva man må gjøre med asfalten på engelske flyplasser slik at de tåler mer varme, stormer i Pakistan og Florida, den nye Åpenhetsloven og hva den vil bety for bedriftenes verdikjeder, og så videre, og så videre.
Bærekraftsproblemene er ikke lenger hypotetiske fremtidsscenarier. I dag merkes de på både enkeltpersoner, bedrifter og andre virksomheters topp- og bunnlinjer. Og de ligger på direktørers og styrers bord. Da hjelper det ikke lenger med et godt omdømme eller at din virksomhet ikke bidrar til store bærekraftsproblemer og har lave direkte utslipp fra egne operasjoner. Og selv om det i seg selv er viktig å være “compliant” og operere innenfor lovens rammer, så vil det dessverre alene ikke løse bærekraftsproblemet.
Allikevel knives eksperter i bærekraft om å kunne liste opp flest mulig forkortelser på kortest mulig tid.
Jørgensen og Pedersen
Allikevel knives eksperter i bærekraft om å kunne liste opp flest mulig forkortelser på kortest mulig tid. Selv om vi har levd i bærekraftsboblen i to tiår lar vi oss ofte forbløffe over hvor fort folk kan ramse opp bærekraftsakronymer som TCFD, GRI, SASB, ESRS, VRF, CSRD, og så videre. Og så er det en fare for at i jakten på et enkelt og standardisert rapporteringssystem kan løse problemet, setter vi vognen foran hesten.
Og ja, rapportering og andre rammeverk kan – og vil – være en del av løsningen. Vi forsker selv på viktigheten av god måling og rapportering for å kunne styre bærekraftsskuta i riktig retning. Så vi er mildt sagt positive til måling og rapportering. Men i forkant av disse målings- og rapporteringsoppgavene, må bedriftene gjøre noe enda mer krevende. De må identifisere og prioritere de viktigste problemene, og finne nye og innovative måter å løse dem på.
Ironisk nok har dette vært god latin for fagfolk innenfor disse fagområdene ganske lenge. For noen år siden kom vi litt tilfeldig over en rapport som ble skrevet av en gruppe britiske fagfolk om hvordan bedrifter kan arbeide med å identifisere og håndtere de mest vesentlige bærekraftsforholdene knyttet til egen virksomhet. Der lister de opp de viktigste stegene i bærekraftsarbeid i praksis:
All god problemløsing begynner med å definere hva som egentlig er problemet. Vi sjarmeres derfor faglig i senk når Executive-studenten vi beskrev innledningsvis evner å ta et steg tilbake og spør seg om dagens rapporteringsregime løser det rette problemet.
På samme måte må bedrifter og andre virksomheter hele tiden spørre seg hvilke problemer de ønsker å løse, og hvilke de burde løse. Dette handler nettopp om å identifisere og prioritere vesentlige bærekraftsproblemer, finne egnede tiltak for å håndtere disse problemene på en måte som reelt sett løser bærekraftsproblemer, og så måle og rapportere på fremdriften.
Rinse and repeat.
Nylig ble Lars Erik Lund, en av fjorårets deltakere på Executive-programmet vårt kåret til årets NHH Alumn 2022. Som konserndirektør for bærekraft og strategi i Veidekke, sitter han med ansvaret for nettopp den typen bærekraftsoppgaver vi her snakker om.
Men Lars Erik har det siste året gjort langt mer enn hva noen kan forvente av en skarve siviløkonom. For da han åpent stod frem med sin egen depresjon og senere aktivt har engasjert seg i hvordan arbeidslivet kan legge til rette for ulike typer mangfold, har han banet vei for og vært til inspirasjon for mange andre som sliter på ulike måter og som derfor ikke passer inn en klassisk jobb-beskrivelse.
Vi har nylig publisert en podcastepisode hvor vi snakker med Lars Erik om disse utfordringene. De sosiale utfordringene knyttet til inkludering og mangfold er en viktig del av bærekraftsproblemet, og det er ikke gitt hvordan man ved hjelp av enkle rapporteringstandarder skal løse dem. Som vi diskuterer med Lars Erik i podcasten er det ikke nødvendigvis enkelt for en arbeidsgiver å aktivt legge til rette for medarbeidere som sliter psykisk eller på andre måter har egenskaper som man ikke nødvendigvis vil etterspørre i en jobbannonse.
Og kanskje er det lett å finne måter å fremstå som mangfoldig på, ved å åpne opp for og tolerere annerledeshet, men det kan være en ganske annen ting å aktivt legge til rette for ekte inkludering på arbeidsplassen. Og hvordan måle hva det faktisk er?
Og kanskje er det lett å finne måter å fremstå som mangfoldig på, ved å åpne opp for og tolerere annerledeshet.
Jørgensen og Pedersen
Bærekraft rommer uendelig mange slike problemstillinger. Og man skjønne de lederne som blir grepet av en viss panikk i møte med dem. Da kan standardiserte og systematiske rammeverk for måling og rapportering av fotavtrykkene føles som en trygg havn. Og vi er overbevist om at disse rammeverkene kommer til å hjelpe oss i retning.
For det er lurt å telle det som teller. Og det som telles har en tendens til å begynne å telle. Vi trenger bare at (minst) like mye energi settes inn på det vanskelige midtstykke i kjeden “identifisere, prioritere, håndtere, måle, rapportere”. For hvordan håndtere de krevende bærekraftsproblemene – aller helst på en måte som er forenlig med lønnsom vekst?
Ja, det er “the million dollar question”.
Kronikken var først publisert i Teknisk Ukeblad 7. oktober 2022.