Vi ere (frilans)journalister vi med
«En god, en dårlig og en kompleks nyhet for hvordan frilansjournalister ser på sitt eget yrke», skriver stipendiat ved SNF, Christer Flatøy.
Frilansere, fastlansere og lykkesmeder
Rundt 1 800 journalister deltok i denne spørreundersøkelsen, hvorav 207 var frilansere. Da svarte rundt 41 prosent at de ikke ble frilanser av eget valg, skriver SNF-stipendiat Christer Flatøy.
Det kan være krevende å være en frilansjournalist. Jeg har selv dokumentert dette i to kronikker, men det kommer kanskje enda tydeligere fram i innleggene til Iver Daaland Åse og Audun Hasvik, som de skrev i fjor.
I innlegget sitt reflekterer Åse over et fremtidig liv som frilans-fotojournalist og ser for seg å «leve et liv i angst fra faktura til faktura». Han ville derfor helst bli ansatt som fotojournalist eller «bytte side» og jobbe innenfor kommunikasjon.
I likhet med Åse, påpeker Hasvik, en erfaren frilans-fotojournalist og leder av Norsk Journalistlag Frilans (NJ Frilans), at frilanslivet ikke alltid er fryd og gammen. Det sentrale budskapet hans, slik jeg leser det, er at frilansere har en svært viktig rolle i medieindustrien, men at frilansere bør være frilansere fordi de vil, ikke fordi de må.
Frilansing og fastlansing
Jeg er helt enig med Hasvik: Frilansere har en svært viktig rolle, ikke bare i medieindustrien, men også mer overordnet sett i den norske økonomien. Frilansere «smører hjulene» ved å være en fleksibel kilde til arbeidskraft og bidrar ofte med svært viktig kunnskap som ansatte ikke besitter.
ChatGPT - en trussel mot demokratiet
Støre-regjeringen må utvikle en oppdatert nasjonal AI-strategi. Lovløsheten og hurtigheten i utviklingen er våre verste fiender, skriver NHH-professor Tor W. Andreassen.
Til Åse vil jeg si at studier av frilansere støtter opp om hans refleksjoner (1): Det kan være utfordrende å være en frilanser. Det er derfor, som Hasvik påpeker, viktig at frilansere faktisk er frivillig frilansere og ikke ‘fastlansere’, som ufrivillige frilansere iblant kalles – eller ‘dependent contractors’ som man gjerne omtaler dem på engelsk.
Et nyansert bilde
I tillegg til å støtte opp om debattinnleggene til de Åse og Hasvik vil jeg samtidig nyansere bildet litt.
Dette gjør jeg med utgangspunkt i en spørreundersøkelse som ble sendt til alle medlemmene av NJ og Norsk Kritikerlag i 2021. Rundt 1 800 journalister deltok i denne spørreundersøkelsen, hvorav 207 var frilansere.
Ett av spørsmålene vi stilte var om disse selv hadde valgt å bli frilanser da de startet sin karriere som frilanser. Da svarte rundt 41 prosent at de ikke ble frilanser av eget valg.
Ikke koloniser frilansere sin fritid!
Norge har rundt 322 000 frilansere. Ny forskning viser at mange har store utfordringer knyttet til det å balansere arbeid og fritid, skriver SNF-forsker Christer Flatøy.
Typiske årsaker var at de ikke hadde fått eller kunne finne fast jobb, eller hadde blitt utsatt for nedbemanning. Dette er et nedslående funn som indikerer at ‘fastlansing’ er utbredt i medieindustrien.
Vi spurte også disse frilanserne om de i dag, dersom de kunne velge, heller ville blitt ansatt fremfor å fortsette som frilanser. Da svarte 32 prosent at de ville blitt fast ansatt dersom de kunne velge. Dette er også et nedslående funn, i hvert fall i seg selv. En av tre frilansjournalister vil helst bli ansatt, og man kan argumentere for at disse burde få ansettelse.
Men når vi ser de to funnene i sammenheng blir bildet litt mer positivt: 9 prosent av frilansjournalister hadde i løpet av sin tid som frilanser lært seg å like frilans, eller i hvert fall foretrekke frilans fremfor ansettelse.
En annen god nyhet er at vi fant at frilansjournalister er like tilfreds med sin arbeidssituasjon som det fast ansatt journalister er, et resultat som står ved like når vi også tar høyde for sosiodemografiske kjennetegn som kjønn, alder, utdannelse og inntekt.
Lykkesmeder
Det kan være flere grunner til at frilansere, selv ufrivillige, lærer seg å trives som frilanser.
Er det rettferdig å belønne flaks med bonus?
For tradere er det en fantastisk ordning. De tar del i flaksen, og bedriften tar 100 prosent av nedsiden, skriver postdoktor Joel W. Berge i Finansavisen.
Tidligere studier har dokumentert at frilansere etter hvert utvikler evner som gjør det enklere å lykkes (økonomisk) som frilanser, og et personlig nettverk som støtter opp om deres frilanstilværelse. I korte trekk, øvelse kan gjøre mester.
Jeg er altså enig i budskapet til Hasvik, frilansere burde være frivillig frilansere.
Til Åse og andre i samme situasjon vil jeg samtidig si: Det er mulig å lære seg å trives som en frilanser, selv for dem som i utgangspunktet ikke selv velger frilanstilværelsen.
Man er, i ytterst instans, sin egen lykkes smed.
Kronikken var først publisert i M24 6. april 2023.