Etter to innestengte år på Zoom og Teams har det vært fantastisk å kunne oppsøke verden igjen og dra på internasjonale konferanser. Det har jo vært en form for plaster på såret å treffe internasjonale kolleger virtuelt, men det kan ikke erstatte det fysiske format og kreativiteten som oppstår i møtet mellom mennesker ansikt til ansikt.

Norge står for en promille av verdens befolkning. Det er sannsynlig at det er mye kunnskap utenfor Norge som er verdt å plukke opp. Jeg brukte tiden på årets Academy of Management-konferanse til å sense hva som var kommet av ny kunnskap og ideer innenfor strategisk endring og innovasjon. Om jeg fant noe gull er usikkert, men sikkert og visst er det at jeg ble utfordret til å tenke mer ukonvensjonelt og se med et kritisk blikk på det vi tror vi vet.

Et seminar jeg litt tilfeldig ramlet innom, handlet om «art thinking». Det er bare å beklage at det ennå ikke finnes et godt norsk ord. Tanken er imidlertid akkurat som tittelen sier: Kreative mennesker i forretningsliv og organisasjoner skal la seg inspirere av kunstnere og til å arbeide og tenke som dem.

Salgsargumentet som fikk meg til å oppsøke dette seminaret, var at «art thinking» ble satt opp mot «agile team» og «design thinking», en tenkning som har vært dominerende i innovasjonsmiljøene i de siste tiårene.

Nå må jeg ile til og si at det er ikke noe galt med designtenkning og agile team. De ledende forskerne franske Sylvain Bureau og italienske Roberto Verganti finner imidlertid at de radikale ideene gjerne uteblir når innovasjonsutviklingen skjer i så tett relasjon med kundene.

Problemet er, ifølge Bureau og Verganti, at det blir for liten plass til individene som skal komme med ideene og for mye plass til kundene som ønsker stegvise forbedringer. Eller som Henry Ford så treffende sa: «Hvis jeg hadde spurt folket hva de ønsket, ville de sagt raskere hester».

I stedet for å starte med kundene foreslår derfor forskerne å starte i den andre enden og gi innovatørene friere hender og gjerne starte med å stjele rått fra andre. Prosessen med innovasjon er langt fra lineær, men forskerne har likevel satt opp noen trinn som de mener driver innovasjonsutviklingen. Det er, i tillegg til å stjele og hente inspirasjon fra andre, å bevisst ta avstand fra, rive i stykker, viljeløst leke og eksperimentere, kaste seg inn i diskusjon og dialog med andre mennesker og til slutt vise arbeidet frem for et publikum.

Om jeg fant noe gull er usikkert, men sikkert og visst er det at jeg ble utfordret til å tenke mer ukonvensjonelt og se med et kritisk blikk på det vi tror vi vet.

Professor Christine Meyer

Det jeg tok med meg, er ikke trinnene i seg selv, men selve tenkningen som ligger bak, og viljen til å tenke radikalt annerledes og innenfra og ut.

Betyr det at organisasjoner i større grad bør slippe løs sine innovatører og gi dem mer rom og ressurser til å innovere?

Det kommer an på hva en ønsker å oppnå og hva slags type utfordringer en står i – og det er neppe enten–eller. Som nevnt kan dette være en fruktbar tilnærming hvis formålet er som Henry Fords; å finne frem til en helt ny og radikal innovasjon som ingen har tenkt på før og som en ikke finner ved å søke i Google. Men vi har også en rekke produkter og tjenester der vi som kunder har tillit til at innovatøren vet best.

Vi legger våre liv i legenes hender når vi rammes av sykdommer vi selv ikke forstår. Og det er ikke uvanlig at legene må bruke tid og eksperimentere for å finne ut hva som faktisk feiler pasienten. At pasienten selv også har forsøkt å lete seg frem til mulige forklaringer, er ikke alltid til hjelp.

Skal du kjøpe en Lamborghini, vil du neppe gå i diskusjon med designeren og si at designet ikke holder mål. Du må respekterer designerens suverenitet og kreativitet.

Ett annet, kanskje mindre selvsagt poeng, er at kundene ikke er de eneste interessentene, og alle interessentene har heller ikke en stemme. Barn, og i alle fall de som ikke er blitt født ennå, har ingen stemme. Naturen har ingen stemme. Det har heller ikke tredjeparter som ikke kjøper produktene, men som får føle konsekvensene i form av forurensning, avskoging, eller invadering av personvern.

Det er ikke tilfeldig at vi med et sterkere søkelys på bærekraft også har fått spørsmål om vi må inkludere flere interessenter i bedriftenes strategiske beslutninger.

Svaret på om «art thinking» får gjennomslag og virker, får vi først om noen år. Som med andre moteretninger innenfor innovasjonsfaget er ikke det mest interessante å grave seg ned i detaljerte oppskrifter, men å utfordre etablerte sannheter og åpne for ny kunnskap som kan bringe oss et steg videre.

Kronikken var først publisert i DN 12. september 2022.



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post