Det blir ikke mer energi av makspriser
I Europa blir det ikke mer energi av makspriser, rasjonering eller eksportrestriksjoner – det blir mer smerte. Men det kan det være bedre å gjøre et samarbeid mindre forpliktende enn å se det bryte sammen.
Økt skatt er ikke svaret når vi trenger mer kraft
Erfaring, intuisjon og analyse tilsier at skattelette vil gi investeringer og tilbudsøkning – også av fornybar kraft. Så hvorfor foreslå skatteøkninger både generelt og for fornybar energi nå?, spør Gunnar Eskeland i DN.
Det er ingen overforenkling å si at investeringene vi trenger i fornybar kraft, vil svekkes av skatteøkningene: både de generelle økningene for næringsvirksomhet siden (og på tross av) skatteforliket i 2016, og de spesielle for kraft: økningen i den såkalte grunnrenteskatten, og høyprisbeskatningen.
To argumenter for de foreslåtte kraftskatteøkningene overselges:
- Når en sektor overraskes med høye priser og profitt, kan staten ta mer enn forespeilet.
- Når staten skatter «grunnrente», er staten en partner og skatten er nøytral.
Det første argumentet er at fremtidig investeringslyst ikke dempes av at staten tok mer enn forespeilet forrige gang sektoren tjente mye penger.
Sokkelen skal ryddes – vi må følge godt med så vi ikke overbetaler og går glipp av muligheter
Det norske folk sitter uansett igjen med regningen – eller skadene – etter oppryddingen i Nordsjøen, så vi må håndtere risikoen godt: Det kan slurves, og vi kan gå glipp av verdiskaping og gjenbruk, skriver Gunnar Eskeland i DN.
Alle kan forstå at dette ikke gjelder generelt, selv om det kan gjelde i noen situasjoner. Investeringer i kraftinfrastruktur er trolig spesielt sensitive for en stat som tar seg til rette underveis: kraftanlegg har lang levetid og forsvarer sitt levebrød i markeder på statens premisser. Elavgiften er bare fornavnet på den statlige handlefriheten.
I denne sektoren må staten være forutsigbar hvis den skal lykkes med å delegere til uavhengige foretak, banker, ordførere og investorer.
Det andre argumentet kalles i Norge grunnrenteskatt (se Kalle Moene i DN, 22. oktober), men brukes om kontantstrømskatt. Den kan i en svært enkel modell – eller et tankesett – virke nøytralt fordi staten tar samme andel av investeringen og andre kostnader som av inntektene. Skatten, eller statens medeierskap, påvirker da ikke investeringene. Professor Agnar Sandmo ved NHH dro dette argumentet ett hakk lenger: En skattende stat kan bidra til privat investeringsvilje hvis den selv er risikonøytral.
Tankesettets begrensede praktiske relevans illustreres ved at «nøytraliteten» er uavhengig av skattesatsen: «Nøytraliteten» gjelder for dagens skattesats på 37 prosent, men også for den foreslåtte satsen på 45 prosent – og for 99 prosent eller 100 prosent. Så tankesettet passer bare hvis statlig detaljstyring og drift anses som uproblematisk eller ikke skal belyses.
Verre er det at tankesettet som tilsier «nøytralitet» for skattesatser på 37 prosent og 99 prosent faktisk ikke gjelder for en økning i satsen: Økningen i 2023-budsjettet treffer i snitt foretakets mange kraftverk midt i levetiden, og den gjelder altså i gjenstående høstingssår.
NHH og SNF inne i storsatsing på hydrogenforskning
Olje- og energidepartementet oppretter et nytt forskningssenter på hydrogen i Bergen. Målet er raskere avkarbonisering.
Statens andel blir da 22 prosent høyere i høstingsfasen enn for investeringskostnaden (22= (45-37)/37).
En økning kan ikke passere uten forventninger om videre økninger. Etablerte skatter tar mer når og for hvem det går bra, slik skatter skal. Nå øker slike skatter.
Som ventet er det altså noe mytisk over påstanden om at man kan skattlegge nøytralt og uten konsekvens. Riktigere er det at å delegere kraftproduksjon effektivt til private og kommunale bedrifter er et eventyr – og eventyret er sant bare dersom staten er kontrollert og forutsigbar. Slik den godt kan være.
Politikerne foreslår ikke miljøskatter, og grunnen må være at de heller vil ha penger og kraft enn natur. Miljøverdier kan beskyttes uten gjennom miljøskatter, men disse skattene betyr at det vil koste oss mer kraft eller penger.
Også for stabil kraftforsyning har politikerne både lukket øynene og sluppet sykkelstyret. På investeringene vil en særskatt på kraft i verdifulle timer hindre de investeringene som kan levere eller ta imot kraft når det trengs. I driften vil kraftverk velge å produsere før staten tar kraften, ikke når den har høyest verdi.
Er det greit at staten blir rikere?
Befolkningens krav om å få sin del av gevinsten fra høyere kraftpriser er både naturlig og sunt, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.
Trist til slutt er det at staten velger hast og tilbakevirkende kraft for å unngå noen veldig små av de tilpasningene sektoren vil gjøre. Staten erkjenner at den ser tilpasningene og frykter konsekvensene.
Det er dristig å anta høy lønnsomhet for kraftinvesteringer: Miljøvalg og interesseavveininger vil øke kostnadene, og lønnsomhet til havs er foreløpig et håp. Attraktive muligheter vil stenges av skatteøkningene.
Kunnskapsløsheten i skattebehandlingen av kraftsektoren må spre vantro og mistro.
For ordens skyld: Eskeland og ENE Senteret ved NHH/SNF samarbeider i sin forskning med brukere og produsenter i energisektoren.
Kronikken var først publisert i DN 31. november 2022.
Krigsfortjenesten er fortjent – og i boks. Eller?
Når vi kanskje blir forferdelig rike på krig og energiomstilling i Europa: Kanskje bør vi være litt i forkant og forberedt på reaksjonene vi kan møte?