Det hevdes at når man står med dritt opp til halsen, så lønner det seg ikke å henge med hodet. Men er det nok å holde hodet høyt når dritten bare fortsetter å stige? Og hva gjør du og din virksomhet for å bidra til en bærekraftig fremtid?
Vi er på vei hjem etter en uke på bærekraftseventyr til Berlin med 25 norske ledere som tar executive-programmet vårt på NHH. Der har vi besøkt verdens eldste handelshøyskole, ESCP Business School, for å møte forskere, gründere, politikere og bedriftsledere som på ulike måter jobber med bærekraftig business.
Vi fikk en varm velkomst, både av vertskapet og været. For Lars Jacob kunne fint reist nedover uten å ta på sin varmeste vinterjakke, snarere kunne vi pakket med oss sommerklær. Vi lærte at i Tyskland kaller de dette varme vinterværet for “Habeck-vær”, oppkalt etter økonomi- og klimaminister Robert Habeck. Tidligere i høst uttalte han nemlig at hvis de bare var litt heldige med været, så ville Tyskland kunne komme seg gjennom vinteren uten å måtte ty til rasjonering av energi.
Vi lærte også mer om “Hothouse Earth” mens vi var i Berlin og om hvordan barn som fødes i disse dager i verste fall vil måtte forholde seg til en verden som er over fem grader varmere enn før den globale oppvarmingen startet. I dag viser forskningen at temperaturen er 1,2 grader varmere, og vi begynner allerede nå å se konsekvenser som selv pessimistiske forskere mente det ville ta flere år til vi skulle oppleve.
Så Habeck-været vil kanskje fortsette utover vinteren, og på kort sikt vil det kunne hjelpe tyskerne som har gjort seg avhengige av russisk kull og gass. Nå på vinteren kan den globale oppvarmingen således oppleves som en fordel, på kort sikt. Men endringer i klimaet har og vil ha store negative konsekvenser. Og totalt sett taper Tyskland 60 milliarder euro på energikrisen og de økte energiprisene, hevder landets økonomi- og klimaminister Robert Habeck. Summen kan øke til 100 milliarder euro neste år, og dette tilsvarer 2 prosent av Tysklands brutto nasjonalprodukt.
Vi møtte en tidligere minister, nå toppleder i et av de største energiselskapene i Tyskland. Han fortalte oss oppgitt at de var nødt til å stenge ned atomkraftverkene sine uten at de hadde gode alternativer klare. Han skulle gjerne sett at de allerede hadde investert mer i sol- og vindkraft, men han påstod at dette ville kreve enorme investeringer både på land og i havet. Og selv i en fremtid når 80-90% av energien vil komme fra sol og vind, vil de trenge en stabil energiproduksjon fra enten atom- eller gasskraft.
Atomkraft, hevdet han, var det så sterk motstand mot i Tyskland, i nesten alle politiske partier, at det var bare å glemme å basere seg på dette i fremtiden. Og i dag, uten alternativer klare, og med stengte forsyningslinjer fra Russland, måtte de derfor bruke enorme summer på å kjøpe kull og gass fra andre land. Dette medfører at de har mindre penger til å investere i ikke-fornybare energikilder, noe som igjen fører til økte utslipp av klimagasser som igjen fører til mer ustabilt klima.
Da vi tok en runde med deltakere og vertskapet før vi dro hjem til Norge, opplevde vi en noe dempet stemning i rommet. Seansen ble ledet av Stephan Breidenbach, en jurist, investor og entreprenør som blant annet står bak tiltaket GermanZero, som arbeider for å gjøre Tyskland klimanøytral innen 2035. Han fortalte først om det enorme arbeidet som han og en rekke andre frivillige har lagt ned i dette arbeidet, og hvor vanskelig det er å få gjennomslag for de mener er kostnadseffektive tiltak. Mange av oss som dro nedover for å besøke ESCP, hadde nok et større håp om at Tyskland og EU har en plan og at det skjer en bevegelse i riktig retning, at nye reguleringer og den nye taksonomien skal bidra til et skifte i bærekraftig retning.
Og joda, vi så flere grunner til optimisme på studieturen. Vi har besøkt start-ups som for eksempel Kaffeeform, som jobber med sirkulære løsninger for å gjenbruke ressurser på nye måter, og virksomheter som Share som har klart å komme seg inn på dagligvaremarkedet med produkter hvor hvert kjøp utløser en donasjon av mat til de som trenger det. Vi hadde også en workshop med vår gode venn og kollega på ESCP, Florian Lüdeke-Freund, som nylig har gitt ut boken Sustainable Business Model Design, som tar for seg 45 ulike typer av forretningsmodeller som bedrifter kan la seg inspirere av for å bli mer bærekraftige.
Det betyr at både de gode eksemplene og kunnskapen finnes. Samtidig er det mye som tyder på at for mange regjeringer, bedrifter og beslutningstakere håper at det er andre som skal gjøre det som må til. Av den grunn brukte vi mye tid denne uken på å peke på oss selv, oss som ledere i våre virksomheter. Hva er det som motiverer oss, og hva er det som stopper oss fra å gjøre de nødvendige tiltakene i egne virksomheter og liv? Hvordan kan vi opparbeide motet som skal til for å erkjenne at noe ikke er som det skal være, og hvordan engasjere oss for å utforske og teste nye muligheter og rigge oss for det vi vet er nødvendig?
For det nytter selvsagt ikke å henge med hodet, da går vi helt sikkert på snørra. Det er fremdeles håp. Men det krever mot og kunnskap for å sette en stopper for dritten. Har du og dere startet arbeidet med å bidra til en bærekraftig utvikling, eller venter dere også på at noen andre skal gjøre jobben?