Nasjonalstatens svakhet kan snus til styrke
Lønnsomheten blir bedre, og vindmøllene flere og bedre, hvis kabler holder strømmarkedet åpent, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i Finansavisen.
Klimatoll, Marx og gratispassasjerer
Hvis Norge skulle være det landet i Europa som avviser klimatollen, ville mange få seg en god latter, for eksempel USA, Kina og Brasil – og Groucho Marx, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.
Humoristen og samfunnssatirikeren Groucho Marx traff godt med sin «jeg ville aldri være medlem av en klubb som ville ha meg som medlem».
Også når det gjelder Norges forhold til klubber som EU og EØS: Hvis de vil ha oss innenfor, så er det kanskje best utenfor?
Vi mennesker er sosialt ambivalente: Klikkdannelser er tiltrekkende, også om du hater klikken.
Ambivalensen, og skyttergravskrigene mellom partier og departementer, passer godt på vår tids store gratispassasjerproblem, klimaendring: Alle vil at klimaproblemet skal løses, men vil helst stå utenfor klubben som gjør anstrengelsene.
Også en påbygning passer på klimaproblemet: Hvis mange blir med i klimaklubben, så er ikke kravene verd mye, så en stor klubb utretter lite. Som en liten klubb, omtrent, svarer noen av klimaproblemets analytikere.
Klimaproblemet er altså vanskelig å løse, og det ser ut til at nasjoners og generasjoners selvbestemmelse er en kritisk vanskelighet. Kostnaden ved å løse problemet er håndterbar, vanskeligheten består i å få nasjoner og generasjoner til å enes om en byrdefordeling. Som i en forsvarsallianse.
Grønt samarbeid må holdes hardt i ørene, ellers bremser det innovasjon og nyvinning
Nye, grønne løsninger må ikke bremses av etablerte bedrifter og teknologiers allianser og samarbeid. Fremtidens nyvinninger har ingen eller svake eiere og ingen politiske bånd, skrev Gunnar Eskeland i DN juli.
Nå samler Europa – som tar klimaproblemet på alvor – moralsk styrke og djervhet til å løse en del av frivillighetsproblemet.
Delproblemet heter karbonlekkasje, og oppstår for handelsprodukter som har mye utslipp i sine produksjonsprosesser, men ikke i bruken. Slike produkter er kjent i mange fjorder: gjødsel, sement, og metaller, som jern og ferrolegeringer, aluminium og magnesium. For disse industriene er det slik at når de utsettes for et ønskelig alminnelig press på utslippene – som press fra utslippskvoter og kvotepriser – så vil de miste konkurranseevne hvis ikke presset også oppstår i andre produsentland.
EU og Norge har lenge unnlatt å ta kampen for å bekjempe karbonlekkasje direkte, men strevd med reparasjoner, som teknologistøtte, gratiskvoter og CO2-kompensasjon til utsatt industri. For Europa ville det naturligvis være uaktuelt å la klimahensyn nedlegge slike industrier, hvis resultatet ble at utslippene flyttet seg til andre land. EU mangler ikke utredningskapasitet, ei heller innflytelse fra egen industri eller (medlems-) land.
Klimatollen som nå kommer, er en løsning som er klønete, fiffig og sårbar: Andre land skal få lov til å eksportere metaller og den slags til Europa, men vil da stå overfor en «klimatoll» hvis produksjonen i produsentlandet ikke er klimavennlig.
Løsningen er:
- klønete, fordi toll- og handelshindringer er firkantet og i beste fall treffer halvgodt
- fiffig, fordi den lar Europa opprettholde både industrien og presset på den, samtidig etablerer den incentiver for industriutslippsreduksjoner utenfor Europa
- sårbar, fordi andre land – som USA, Brasil og Kina – vil bruse med fjærene og kjefte og smelle, blant annet i Verdens handelsorganisasjon, WTO.
Den kraften vi selger, er ikke så verdifull for oss som den vi kjøper
Når vi kjøper kraft, kan vi la vannmagasinene fylles opp, og slik flytte billig kraft til mer verdifulle tidspunkt – eller til batteriproduksjon. Det vil være ren sløsing å la være, skriver Gunnar S. Eskeland i DN.
EU vil stå vinnende gjennom disse stormene, men kløningen er en viktig utfordring. Tollen bør ikke få bli et proteksjonistisk verktøy. Hvis den blir et skarpt og dynamisk incentiv overfor ikke-europeiske produsenter, så blir den det også i Europa. Norge kan tåle og ta den ballen.
For Norge er det overhodet ikke noe spørsmål om vi ønsker, eller kan være utenfor, denne tollmuren. Vi vil være innenfor. Dels fordi det oppstår et marked i Europa med høyere priser der vi kan få lov til å selge. Dels fordi vår industri i stor grad er velsignet med lave utslipp. Klimatollen bidrar til at vi kan rense, heller enn å legge ned industrien, og til vår visjon om å være pådrivere internasjonalt.
Prosessindustrien og klimaambisjonene gjør Norge til det mest opplagte medlemmet innenfor klimatollmuren.
En visjon for klimatollen kan være at utslippsreduksjoner utenfor Europa starter i disse utslippsintensive industriene, og at tollringen dermed utvider seg i retning av å omslutte planeten.
Vi må ta utmarka i bruk igjen – til klimaets beste
I klimapolitikken bommer verden og Norge kraftig i behandlingen av landbruk og skog. For Norge åpner dette et viktig potensial i primærnæringenes land- og havbruk.
En visjon for statsmakt og utslippsreduksjoner er jo nettopp at statsmakten skal la industrier og oppfinnere konkurrere med andre som står overfor utslippskostnader.
Hvis Norge skulle være det landet i Europa som avviser den logikken og dynamikken, så ville Groucho Marx, USA, Kina og Brasil få seg en god latter.
Treffsikkert. På vår bekostning.
Kronikken var først publisert i DN 22. februar 2022.