Vil ha fart i grønne investeringer
Professor Gunnar S. Eskeland er utnevnt av regjeringen som medlem i et ekspertutvalg som skal vurdere vilkårene og markedet for klimavennlige investeringer.
Den kraften vi selger, er ikke så verdifull for oss som den vi kjøper
Når vi kjøper kraft, kan vi la vannmagasinene fylles opp, og slik flytte billig kraft til mer verdifulle tidspunkt – eller til batteriproduksjon. Det vil være ren sløsing å la være, skriver Gunnar S. Eskeland i DN.
Verdens overgang til lavutslippssamfunnet blir humpete, og humpene er en lissepasning til fjellandet Norge. Vi har taklet humper før ved å bygge stabbur og låve for vinteren, brukt fjellet til sommerbeite og dalbunnen til vinterfôr. Og noen av fordypningene har naturen, og vi, gjort til vannmagasiner.
Nå går Europa inn i en fase som trenger minst tre av våre lagringsgaver, eller støtputer:
- Strømlager: Norges vann- og snømagasiner er Europas helt uovertrufne strømlagre. Norge kan importere kraft og la være å tappe vann når det er overskudd på strøm i Europa. Våre lagertjenester er trygghet. Som Nato, bare mer opplagt, kunne Finn Lied og Haakon Lie ha sagt.
- Gass og gasslagre: Gass blir – lenge – Europas nødaggregat. Det kan bli på et lavt volum, med premie både for leveringssikkerhet og lagringstjenester. Gass kan bli utslippsfri ved konvertering og karbonfangst.
- Karbonlagring. Klimapanelet beroliger med at «negative utslipp» skal ta unna utslippsreduksjonene sent i dette århundret, og Europa må begynne. Norske skoger, lagring i havbunnen og kompetanse står klare.
Norge blir, som av en uforklarlig hånd, velsignet av disse tre utviklingstrekkene.
Gunnar S. Eskeland
Norge blir, som av en uforklarlig hånd, velsignet av disse tre utviklingstrekkene.
Vi kan velge å bruke våre bufringskapasiteter utelukkende på «eget bruk». Men historien forteller oss at samhandel har gjort vår ruglete natur levelig og verdifull.
Så er det mange som forestiller oss at overføringskabler for kraft vil eksportere og drenere landet for kraftgaven. Svaret er vel snarere at kablene foredler den.
Grønt samarbeid må holdes hardt i ørene, ellers bremser det innovasjon og nyvinning
Nye, grønne løsninger må ikke bremses av etablerte bedrifter og teknologiers allianser og samarbeid. Fremtidens nyvinninger har ingen eller svake eiere og ingen politiske bånd, skrev Gunnar Eskeland i DN juli.
Sild, seterdrift og stengte fjelloverganger illustrerer at i Norge har variabiliteten vært slående. På nihundretallet ble vi gode til å bygge båter med eik og jernnagler, og variabiliteten kan ha bidradd til vekstimpulsen. «Handelsekspedisjonene» våre forbedret seg raskt: Du får bedre utbytte hvis du tar med deg byttemidler som skinn og ull, enn hvis prisen du betaler er tapte skip og brødre. Etter hvert kom fulltallige smilende brødre tilbake med fin vevnad, smykker og dugelige treller.
Overføringskabler er dagens langskip. Med kablene kjøpes og selges nesten samme vare, men den kraften vi selger, er ikke så verdifull for oss som den vi kjøper. Når vi kjøper kraft, kan vi la magasinene fylles, så foredlingen flytter billig kraft til mer verdifulle timer, eller til batteriproduksjon, eller aluminium.
Handel, eller utveksling, kan gi gjensidig utbytte, eller det vi økonomer kaller «Pareto-forbedringer», etter Italieneren Vilfredo Pareto. Respektfullt, frivillig bytte bør møte Vilfredos krav om at minst én part får det bedre og ingen får det verre.
I et strømmarked gjennomføres slike handler uten en tanke, hvis aktørene får lov: I dagens marked du ser dansk vind i norske vannmagasiner. Godt. For både danskene og oss.
Våre energilagre, disse gigantiske stabburene, blir dessverre litt impotente og mindre verdifulle hvis de blir helt tomme eller fulle. Derfor blir de også mindre verdifulle hvis du bygger smale stabbursdører eller få kraftkabler. Med få kraftkabler blir det vanskeligere å få nok kraft når magasinene er nær tomme, og å få nytte av kraften når de fylles. Vi kan selvfølgelig velge liten trafikk selv med brede dører.
Vi må ta utmarka i bruk igjen – til klimaets beste
I klimapolitikken bommer verden og Norge kraftig i behandlingen av landbruk og skog. For Norge åpner dette et viktig potensial i primærnæringenes land- og havbruk.
Overføringskapasitet er kostbart, og vi skal ikke ha mer enn det som forsvares av handelsutbytte, usikkerhet og variasjonene. Men landets begrensninger har historisk gitt verdi til samhandel med naboer. Vevekunsten gjorde byks med båtbyggerkunsten og handelskompetanse.
Da Kong Sverre rundt år tolv hundre «talte Roma midt imot» fra kongssetet Bergen, raljerte han over hvilken handel som var til fordel for oss. Den strevende kongemakten så at handel er til glede og nytte, men ikke all handel, ukritisk. Han var bekymret for vår drikkfeldighet.
I vår tid er staten sterk, og hvis vi har langskipene – kablene – kan vi godt bestemme at nettoeksporten skal være null, eller mindre, eller større.
Gunnar S. Eskeland
I vår tid er staten sterk, og hvis vi har langskipene – kablene – kan vi godt bestemme at nettoeksporten skal være null, eller mindre, eller større. Det vil koste. Uansett er handels- og batterikapasiteten gull verd. Og mer i vår tid. Vi kan kjøpe i kalde og tørre år, når det blåser i Danmark, og om natten.
Vi kan ta stilling til utnyttelsen av dette potensialet. Vi har fått en usannsynlig lissepasning.
For ordens skyld: Eskeland er i ledergruppen til forskningssenteret NTRANS, et partnerskap med kommuner, energi- og industriforetak.
Kronikken var først publisert i DN 23. september 2021.