Klimatoll, Marx og gratispassasjerer
Hvis Norge skulle være det landet i Europa som avviser klimatollen, ville mange få seg en god latter, for eksempel USA, Kina og Brasil – og Groucho Marx, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.
Er det greit at staten blir rikere?
Befolkningens krav om å få sin del av gevinsten fra høyere kraftpriser er både naturlig og sunt, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.
Når vi økonomer har advart mot å skjerme strømbrukerne mot høyere strømutgifter bør vi klargjøre: argumentene hviler på en idé om en effektiv og godlynt stat, og på en samfunnsbeskrivelse uten konflikt. Staten er folkeeid, fast og ikke reaktiv: Den skattlegger for å bygge og hjelper uheldige og svake på en måte som er ønsket, kjent og forpliktet.
Da blir det nonchalant å si «sitt stille i båten» når én krones økning i europeiske kraftpriser belønner det offentlige – stat, fylker og kommuner – med 120 milliarder kroner i merinntekter, mens merkostnader på 100 milliarder kroner treffer firmaer og husholdninger.
«Sitt stille»-argumentet hviler på at det offentlige faktisk er folkets tjener, og at nettoen på 20 milliarder kroner fra eksport tilhører folket.
Alternativ tankegang – eller modeller – med konflikt og interessekamp finnes. For eksempel tenker vi gjerne på store aksjeselskap som en kamp mellom eiere og selskapets ledelse. Lederne bruker gjerne for mye penger på selvdyrking og vekst, altså på investeringer med lav lønnsomhet, og da bør aksjonærer og banker yte motstand. Det gjør de ved å kreve utbytter og nedbetaling av gjeld.
Interessekamp passer også godt mellom privat og offentlig sektor og på dagens situasjon med store pengestrømmer inn i kraftselskapene. Strømbrukerne – firmaer og husholdninger – protesterer mot at kraftselskapene får mer av pengene deres.
Kraftselskapene har tross alt hverken vært innovative, anstrengt seg, eller fått høyere kostnader.
Tankegangen med konflikt i «selskapskontrollen» beskrevet ovenfor tilsier at når kraftselskap svømmer i penger, så skal eierne være skarpe og spørrende. Selskapet og dets ledere påstår at de står overfor lønnsomme prosjekter og bør få beholde pengene for å utvide og ansette. Eierne bør lytte og så legge sine egne vurderinger i utbyttebestemmelsen.
Pengene kan jo alternativt investeres i annen industri, sykehjem, eller cruise for svigermor.
Det er altså ikke så urimelig når eierne av staten – det norske folk – spør staten hvorfor den plutselig skal ha så mye penger. Har den plutselig flere gode formål, bare fordi vi (og noen utlendinger) betaler mer for strømmen?
Sokkelen skal ryddes – vi må følge godt med så vi ikke overbetaler og går glipp av muligheter
Det norske folk sitter uansett igjen med regningen – eller skadene – etter oppryddingen i Nordsjøen, så vi må håndtere risikoen godt: Det kan slurves, og vi kan gå glipp av verdiskaping og gjenbruk, skriver Gunnar Eskeland i DN.
Vi står trolig i et viktig skifte. Europa skal ha ny, mer og dyrere kraft. Dette skiftet vil koste. Neste kraftprosjekt er aldri billigere enn forrige, og dessuten skal vi investere mye i energieffektivitet, nett og risikabel teknologiutvikling.
Skiftet øker også lønnsomheten og verdiene i eksisterende utslippsfri kraft, som norsk vannkraft, skandinavisk vindkraft og fransk kjernekraft. Økte verdier og lønnsomhet i norske kraftverk tilfaller i hovedsak det offentlige, og som eier har det norske folk dette til disposisjon. Det kan være gjennom reduserte skatter og avgifter, eller gjennom styrket velferd og infrastruktur.
Dette bestemmer folket i politiske prosesser.
Litt kompliserende er det at også kommuner og fylker eier kraftverk. Fylker og kommuner i Norge er nokså underdanige delegerte agenter for staten: Det er i Stortinget det bestemmes om det skal være enkeltrom på sykehjemmet. Det blir likevel for enkelt å tenke på staten som et enhodet troll: Kommuners eierskap i et selskap bør ikke være så mye lettere å tråkke på enn privat eierskap. Men trolig litt lettere.
Befolkningens krav om å få sin del av gevinsten fra høyere kraftpriser er – i henhold til konflikttankegangen fra selskapskontroll – både naturlig og sunt.
Kravet kan møtes for eksempel med reduksjon av arbeidsgiveravgift på lave inntekter.
Nasjonens verdiskaping har lykkeligvis økt gjennom elprisøkningen – vi er nettoeksportør – og diskusjonen kan ses på som en rebalansering av privat sektors andel relativt til offentlig. Trolig vil staten prøve å øke sin initiale andel av renten i norsk kraft, siden kravet kommer fra strømbrukerne og i stor grad rettes mot nasjonal politikk.
Nasjonalstatens svakhet kan snus til styrke
Lønnsomheten blir bedre, og vindmøllene flere og bedre, hvis kabler holder strømmarkedet åpent, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i Finansavisen.
Standardargumentet fra oss økonomer står nokså fast: Det er mye sløsing i vente – store velferdstap – hvis ikke firmaer og husholdninger skal betale de reelle kostnadene for hver watt-time de bruker. Men når det offentlige – folkets eiendom – blir rikere og mer verdifull fordi husholdninger og bedrifter betaler mer for strømmen, da er det sunt at vi diskuterer om pengene skal bli der de lander. Selskapskontroll, anvendt offentlig.
For ordens skyld: Eskeland samarbeider med energi- og industribedrifter gjennom forskningsrådssenteret Ntrans.
Kronikken var først publisert i DN 15. august 2022.