Den ekstremt ekspansive pengepolitikken gjør at inntekt hovedsakelig bestemmes av hvor mye man har fra før. Faren er at oppslutningen om markedsøkonomien forvitrer, skriver Øyvind Thomassen i DN.
Som en sjelden fugl blant de rike i Norge tok Karl Munthe-Kaas forrige uke til orde for mer skatt på formue og mindre skatt på inntekt (DN 1. november).
Forslaget passer som hånd i hanske med det som er blitt en av de store økonomiske fortellingene så langt i det 21. århundre: Verdiøkning på eiendom og verdipapirer, heller enn inntekt fra produksjon av nye varer og tjenester, er blitt den langt viktigste forklaringen på individuell økonomisk suksess.
Denne utviklingen rokker ved kapitalismens grunntanke at belønningen din står i forhold til det bidraget du gir til den samlede mengde varer og tjenester.
Faren er at oppslutningen om markedsøkonomien forvitrer. Og opprøret vil ikke komme som en artikulert kritikk, men i form av ødeleggelsestrang og forakt for alt det etablerte. Trump-velgere mener at systemet er rigget mot dem, og de vil at noen skal få svi for det.
Eliten oppdager som regel for sent at torpedoen som skal ramme dem, og alle andre, allerede er i vannet.
Dobling av boligprisene medfører ingen velstandsøkning. De som eide bolig i utgangspunktet blir rikere, og de som ikke gjorde det, blir fattigere.
En dobling i reelt bruttonasjonalprodukt per innbygger derimot, betyr at mengden varer og tjenester hver av oss kan nyte godt av, er dobbelt så stor.
I USA har husholdningenes samlede formue økt med 21 prosent fra siste kvartal i 2019 til andre kvartal i år. I samme periode har norske husholdningers finansielle formue, som ikke inkluderer bolig, økt med 28 prosent.
Dette har skjedd til tross for det største negative realøkonomiske sjokket i etterkrigstiden. Med andre ord er formuesøkningen ikke en konsekvens av verdiskaping fra nye varer og tjenester.
Forklaringen er derimot å finne i nullrente og uhemmet pengetrykking fra de største sentralbankene, som har blåst opp prisene på eiendom og verdipapirer. Mens kabinpersonale og restaurantarbeidere mistet jobben, satte prisene på aksjer og eiendom nye rekorder.
En persons formuesøkning kan dermed antas å være omtrent proporsjonal med formue ved slutten av 2019. Hvis du hadde én milliard for to år siden, har du helt sikkert tjent minst 200 millioner siden da.
Mekanismen var imidlertid godt innarbeidet også før korona. Og alle de norske husholdningene som siden tidlig 2000-tall har makset ut boliglånet, fordi boligprisene jo alltid går opp uansett, har fått rett. De, om de fortsatt finnes, som ikke ville sette seg i gjeld og heller spare tålmodig, er for lengst akterutseilte.
Kvantitative lettelser, pengetrykkingen, har skapt en ny ordning hvor finanskriser og pandemi ikke, som i gamle dager, fører til at de som har tatt størst risiko går over ende, men derimot til at de får enda større avkastning på egenkapitalen enn før.
Det er nyttig å dele innsatsfaktorer inn i arbeid og kapital. Alle er enige om at arbeid skal belønnes, og produktivt arbeid mer. En suksessfull gründers originalitet og gjennomføringskraft kan gjøre arbeidet hennes ekstremt produktivt, og belønningen deretter.
Kapital i sin reneste form, som en lat arvings penger forvaltet av ansatte i et familiekontor, belønnes også i et markedssystem som vårt, fordi kapitalen bidrar til verdiskaping på lik linje med arbeid. Noen mener, med Marx, at dette er galt, fordi det å eie kapital i seg selv ikke innebærer noen innsats som bør premieres.
Men markedsavlønning av kapital har den store fordelen at den på desentralisert vis kanaliserer kapital dit den er mest produktiv. Som Friedrich Hayek, nobelprisvinner i økonomi, forklarte, er det umulig for et sentralisert system å gjøre dette like bra.
Markedsprisen på en eiendel gjenspeiler dermed forventet nåverdi av den strømmen av varer og tjenester den vil produsere i sin levetid. En oljebrønn produserer olje, et næringsbygg kontortjenester, osv. Hvis det blir økt knapphet på disse tjenestene, eller eiendelen blir mer produktiv enn forventet, går nåverdien, og dermed markedsprisen, opp.
Men i tillegg til å brukes i produksjon av varer og tjenester, har eiendeler en annen viktig funksjon, nemlig å oppbevare rikdom som eieren ikke ønsker å forbruke i øyeblikket. Hvis etterspørselen etter instrumenter for oppbevaring av rikdom er stor nok, oppstår en frikobling mellom en eiendels markedspris og nåverdien av den fremtidige strøm av tjenester den kan produsere.
Den ekstremt ekspansive pengepolitikken kan dermed være i ferd med å ødelegge nettopp de prissignalene som er den viktigste grunnen til at ikke flere er enige med Marx.
Når folk i tillegg ser at inntekt hovedsakelig bestemmes av hvor mye man har fra før, bør vi ikke blir overrasket om også norsk politikk etter hvert vil ta en mer ekstrem vending.
Kronikken var først publisert i DN 8. november 2021.