Et nytt storting hvor tyngdepunktet har skiftet mot sentrum og venstre, har en unik sjanse til å vedta en progressiv formuesskatt som burde ha langt bredere appell blant velgerne enn den vi har i dag, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
Igjen har debatten om skatt og formue blusset opp. Denne gang består uenigheten i om overskudd i et selskap bør anses som eierens inntekt. Nikolai Astrup og Halvor Hoddevik vektlegger i innlegg i DN at eieren ikke kan bruke slike inntekter til eget konsum før etter at selskapsskatt og utbytteskatt er betalt. Gaute Torsvik og Magne Mogstad mener derimot at en økning i verdien av eiendelene dine, selv om de ikke skattefritt er tilgjengelige som kontanter, burde anses som inntekt.
Begge sider har gyldige poenger.
Slik jeg ser det, er den naturlige konklusjonen av denne debatten at det bør innføres en mer progressiv formuesskatt. Med et høyt bunnfradrag, på kanskje 70 eller 100 millioner kroner, rammer man bare store formuer som aldri vil brukes til forbruk, og som derfor ikke beskattes på andre måter.
Det er viktig å understreke at hverken jus, økonomi, eller praktisk erfaring fra næringslivet kan gi et entydig svar på hva som er riktig måte å betrakte dette på. Men ett faktum kan nok alle enes om: De rike blir ikke rikere ved at de samler kontanter på en høyrentekonto på privat hånd, men ved at selskapene de eier blir mer verdt.
Om vi som samfunn velger å skattlegge de rikes økning i formue, er et politisk spørsmål. Fra 2014 til 2018 økte den amerikanske investoren Warren Buffett sin formue med 24 milliarder dollar og betalte en tusendel, 24 millioner dollar, i skatt. Astrup og Hoddevik vil antagelig si at dette er helt greit, siden hele formuesøkningen ble værende i Buffetts selskap Berkshire Hathaway.
Andre vil mene at vi trenger et skattesystem der en slik akkumulering av rikdom skattlegges minst på lik linje med vanlige folks inntekter.
Vanskeligheten ligger nettopp i at de aller rikeste ikke har ønske om eller behov for å gjøre formuene sine om til kontanter, hverken på kort eller lang sikt. I stedet overtar neste generasjon eierskapet når tiden er inne, som i Ferd eller Salmar her i Norge.
Grunnlovens paragraf 118 sier: «Ingen grevskaper, baronier, stamhus og fideikomisser må for ettertiden opprettes.» Tanken var «å hindre at en ny arvelig rikmannsstand blir etablert.» (Castberg: Norges statsforfatning). Men også uavhengig av slike hensyn er formuesskatten et godt virkemiddel for å forhindre at formuer i Norge kan vokse seg store uten at denne økningen noen gang skattlegges.
Problemet med dagens formuesskatt er at folk med moderate formuer, la oss si på 10–20 millioner kroner, ofte har bygget dem opp gjennom lønnsinntekter som allerede er blitt fullt beskattet. De har også typisk behov for å få tilgang til formuen for å finansiere forbruk, hvilket utløser skatt på utbytte og kapitalgevinst.
Dessuten gir formuesskatt på moderate formuer en urettferdig forskjellsbehandling mellom dem som har opparbeidet seg gode pensjonsordninger, som ikke skattlegges som formue, og dem som har spart til sin egen pensjon.
De siste må, i tillegg til knapt nok å få realavkastning i en tid med lav rente og moderat inflasjon, betale formuesskatt som ytterligere spiser av kapitalen.
Med et bunnfradrag på 70 eller 100 millioner kroner og progressiv sats vil formuesskatten være en skatt på formue som i hovedsak er frigjort fra privat forbruk – det vil si, formue som stort sett forblir urørt i selskaper og som det derfor ikke betales skatt på utbytte, kapitalgevinst og annet av. Dette vil nettopp være en egnet måte å skattlegge store økninger i formue som ikke enkelt kan defineres som inntekt.
For at skattebyrden skal bli progressiv, kan toppsatsen godt være høyere enn dagens 0,85 prosent. Som en illustrasjon, anta at store formuer øker med syv prosent årlig. En formuesskatt på to prosent gir da en effektiv skattesats på 30,6 prosent av økningen i formue.
Tar vi med selskaps- og utbytteskatten som må betales for å få penger til formuesskatten fra selskapets inntekter, får vi en effektiv skattesats på 65,5 prosent av økningen i bruttoformue.
Med dagens sats på 0,85 prosent, blir det siste tallet 28 prosent i stedet.
Flisespikkeri om hvorvidt grensen for å være «rik» går ved 1,5 eller 1,7 millioner, er en farlig distraksjon fra landets egentlige utfordringer. For eksempel må man ha en anslått formue på 850 millioner for å være med på bladet Kapitals liste over Norges 400 rikeste.
Kronikken var først publisert i DN 16. september 2021.