Hva er så spesielt med kapitalistenes penger?
Investering i ny næringsvirksomhet kan like gjerne skje med lønnsinntekt som med overskuddet i et selskap, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.
I Hurdalsplattformen har Ap og Sp blitt enige om å redusere verdsettelsesrabatten på aksjer og næringseiendom ved utregning av formuesskatt. Hilde Midthjell, kjent som Norges første selfmade kvinnelige milliardær, gir i DN fredag en smakebit på hvordan de rike ser på endringen:
«Det må tas ut utbytte for å betale formuesskatten. Dette er midler bedrifter kunne ha brukt for å investere og skape arbeidsplasser. Formuesskatten rammer mange typer bedrifter, som grønne teknologiselskaper, distriktsbedrifter og oppstartsselskaper.»
Hva er galt med Høyre?
Det er riktig at formuesskatten reduserer en bedriftseiers formue, slik at hun har mindre å investere for. Men det samme gjelder inntektsskatt og all annen skatt. Alle, ikke bare bedriftseiere, kan investere spart inntekt. Argumentet dreier seg derfor mer om hvem som skal investere, enn hvor mye kapital som er tilgjengelig.
Nora er både siviløkonom og jurist. Hun jobber som forretningsadvokat og tjener ti millioner kroner i år. Til boliglån og familiens andre utgifter trenger hun rundt én million.
De resterende ni millionene investerer hun i et oppstartsfond. Hun gjør grundig research og er i tett dialog med både folkene i fondet og noen av gründerne de investerer i. Morgendagens Norge skapes av at vi investerer i nye bedrifter, pleier hun å si.
Men vent! Det viser seg at 4,5 millioner av Noras inntekt går til skatt. Istedenfor et bidrag på ni millioner til bærekraftig nyskapning, har Nora bare 4,5 millioner igjen å investere.
Er politikerne gale? Bryr de seg ikke om sysselsetting i distriktene og det grønne skiftet?
Vil de ha utlendinger som eiere i norske bedrifter, heller enn visjonære nordmenn som Nora?
Så er det folk som Emilie. Hun har arvet et firma som i år har overskudd på ti millioner. Det har eiendeler for 200 millioner kroner og hundre millioner kroner i gjeld.
For å dekke familiens utgifter på én million, må Emilie ta ut rundt 1,9 millioner av overskuddet før skatt, siden hun først må betale selskapsskatt og utbytteskatt. På samme måte går nesten 900.000 av overskudd før skatt til å betale formuesskatten på 463.000. Etter selskapsskatt på de resterende vel 7,2 millionene, sitter hun igjen med 5,6 millioner, som hun sparer i selskapet.
Flere jobber med formuesskattekutt?
Emilie sparer altså over en million mer enn Nora, selv om de tjener det samme og har samme private forbruk. I tillegg har hun verdier for hundre millioner å falle tilbake på.
Hvis vi vil ha mer investeringskapital, er det vel like bra å redusere Noras inntektsskatt som Emilies formuesskatt?
Investeringsmidlene forsvinner ikke ved at skattebyrden flyttes mellom personer. Hvis Emilie må betale en million mer i skatt og Nora en million mindre, finnes det like mye investeringskapital.
Gjennom institusjoner som børser, banker og fond av forskjellige slag, kanaliser markedsmekanismer og mellommenn med spesialkompetanse kapital til lønnsomme prosjekter, selv om sparerne ikke alltid kan vurdere dem selv, slik Nora gjør.
Argumentet om «reduksjon i investeringskapital» dreier seg altså ikke om mengden kapital, strengt tatt, men om hvem som eier den.
Hva kan så grunnene være til at enkelte ønsker å bruke skattesystemet for å sørge for at bedriftseiere som Emilie har nok av egne midler å investere for, mens de ikke ser ut til å bry seg like mye om den investeringskapitalen lønnsmottagere som Nora kan by på?
Én mulig grunn er problemer knyttet til såkalt asymmetrisk informasjon. Hvis Nora investerer i Emilies bedrift, tar Emilie mange valg i stort og smått som Nora ikke kan observere, men som påvirker avkastningen hun får på investeringen. Når Emilie investerer i sin egen bedrift, forsvinner dette problemet.
Noen ganger vet eieren av en bedrift bedre enn investorer. Ta et lite familiedrevet hotell, med en langsiktig visjon om å skape et best mulig produkt, heller enn å maksimere overskuddet år for år. Da vil man for all del slippe en ekstern investor som krever kortsiktig avkastning, kutt i lønninger, billigere ingredienser i maten, osv.
Denne typen utfordringer gjør at finansiering med egne midler noen ganger er eneste mulighet for små og mellomstore bedrifter. Dette er én av mange gode grunner til å innføre et høyt bunnfradrag i formuesskatten.
Finansmarkedene må alltid reddes
I store selskaper er drift og ledelse mer profesjonalisert, og som regel mindre knyttet til eierens person. Banker og kapitalmarkeder er bedre i stand til å vurdere prosjektenes utsikter. Entreprenører som har utviklet store selskaper, har også en merittliste som gjør at de lettere får gehør for sine visjoner hos investorer.
Dermed er hensiktsmessig ekstern finansiering stort sett alltid tilgjengelig for lønnsomme prosjekter i store selskaper.
Til slutt er det én viktig grunn til at en bedriftseier helst vil bruke egne midler: Da får hun beholde hele avkastningen selv. At dette betyr noe for den enkelte bedriftseier, er lett å forstå.
For norsk økonomi har det ingenting å si.
Kronikken var først publisert i DN 17. oktober 2021.