Solidaritet og forutsigbarhet må til i krisetider
Nye garantier trengs om vi som fellesskap skal bære de økonomiske kostnadene fra pandemien, skriver Bertil Tungodden og Alexander W. Cappelen.
Økte skatter kan finansiere koronatiltakene
Diskusjonen om tiltakene har kostet for mye, er viktig, skriver Bertil Tungodden.
I de tusen hjem diskuteres det heftig om myndighetenes tiltak koster for mye. Denne diskusjonen er viktig for demokratiet i disse krisetider.
Samtidig er dette et utrolig vanskelig spørsmål, som eksperter vil debattere i mange år fremover. Men vi trenger svar nå. Svar som gjør oss i stand til å si om vi er enige med myndighetenes tiltak, og svar som kan veilede myndighetene i deres dramatiske hverdag.
Den store gevinsten ved krisetiltakene er at vi redder liv, mens den store kostnaden er at vi utraderer norsk næringsliv. Dette speiles i det daglige nyhetsbildet, hvor vi på den ene siden leser om faren for italienske tilstander med store dødstall, og på den andre siden leser om livsverk som går under.
For å vite om tiltakene er for dyre, må vi avveie disse gevinstene og kostnadene opp mot hverandre.
La oss starte på enklest mulig måte og prøve å få et tall på gevinsten. Noen vil umiddelbart sette kaffen i halsen og argumentere sterkt mot å anslå en økonomisk verdi på et menneskeliv.
Les også:
Men det er dessverre det vi må gjøre i all politikk av denne typen.
Direktoratet for forvaltning og økonomistyring antar at et statistisk liv har en verdi på 30 millioner kroner. La oss også ta som et utgangspunkt at krisetiltakene forventes å redde 5000 liv (sammenliknet med mer moderate krisetiltak).
Det ville bety at samlet økonomisk gevinst av krisetiltakene er på 150 milliarder norske kroner.
Hva med kostnadene? De er også veldig krevende å estimere. La oss anta at de omfattende krisetiltakene varer i tre måneder, og reduserer den norske verdiskapningen (i Fastlands-Norge) i denne perioden med 20 prosent.
Dette vil føre til et samlet økonomisk tap på 150 milliarder kroner. Med andre ord, med disse antakelsene er forventet økonomisk tap på linje med forventet økonomisk gevinst.
Jeg håper at mange lesere nå er klare til å angripe regnestykket. Noen vil argumentere for en høyere verdi på et menneskeliv, noen for en lavere (siden krisen først og fremst rammer eldre).
Noen vil tro at krisetiltakene redder flere liv, bare se på Italia, mens andre ikke tror de har stor effekt i forhold til mer moderate tiltak.
Les også:
Gal medisin mot korona
Det hjelper ikke med lån når kundene er borte, skriver NHH-professor Victor D. Norman.
Noen vil påpeke at vi må ta hensyn til hvordan tiltakene påvirker enkeltindividets hverdag og psykiske helse. Og andre vil ha sterke synspunkt på mine antakelse om i hvor stor grad dette rammer norsk økonomi.
Alt dette er bra. Demokratiet trenger denne debatten. Vi må sammen jobbe for å få en best mulig forståelse av dette regnestykket.
Jeg tror at krisetiltakene kan forsvares. Den største gevinsten med krisetiltakene er at vi reduserer sannsynligheten for et katastrofalt utfall med altfor liten kapasitet i helsesektoren, og dødsfall som er vesentlig høyere enn det vi antok i regnestykket ovenfor.
Men for at krisetiltakene skal kunne forsvares, er det avgjørende at vi deler på de økonomiske kostnadene.
Situasjonen er for øyeblikket utrolig dramatisk for næringslivet. Folk mister jobben og bedrifter går under, mens krisen i liten grad påvirker oss i offentlig sektor.
Dette er dypt urettferdig. Det betyr også at kostnadene blir mye større. Det er verre at noen taper mye, enn at alle taper litt.
En solidarisk finansiering av kostnadene kan vi ordne gjennom skattesystemet, eller ved å ta penger fra oljefondet.
150 milliarder kroner er selvsagt utrolig mye penger, men dersom vi sammen tar et slikt tap, er det noe vi fint kan håndtere - det er i gjennomsnitt 30.000 kroner på hver av oss.
Til sammenlikning tar staten inn cirka 1000 milliarder kroner i skatt i året. Det betyr at vi for eksempel kunne finansiert krisetiltak på 150 milliarder kroner, gjennom å øke skattenivået marginalt de kommende årene.
Eller vi kunne finansiert denne ekstraordinære situasjonen fra oljefondet, som i skrivende stund er på omtrent 10.000 milliarder kroner.
Det som ikke må skje, er at krisetiltakene utraderer levebrødet for mange i samfunnet. Disse tiltakene er en dugnad for fellesskapet, og kostnadene må derfor bæres av fellesskapet.
Myndighetene skal ha skryt for at de kom raskt på banen med omfattende kompensasjonstiltak, men jeg håper de går enda lengre.
La oss sikre at enkeltpersoner og næringsliv fullt ut kompenseres for de tiltakene som gjennomføres. Det vil styrke samholdet i det norske samfunnet og tilliten til myndighetene.
En solidarisk finansiering av krisetiltakene vil bevare vår sosiale kapital og gjøre oss godt rustet til å videreføre det norske velferdssamfunnet, etter at vi sammen har kommet oss gjennom denne krisen.
Kronikken ble først publisert i Bergens Tidende, 27.03.2020.