Politikerne må være varsomme med pengebruken
Statlig pengebruk som svar på krisen? Ja, og nei. Tiltak som øker etterspørselen i økonomien, kan forsterke knappheten på varer, tjenester og arbeidskraft, skriver førsteamanuensis Torfinn Harding.
Gal medisin mot korona
Det hjelper ikke med lån når kundene er borte, skriver NHH-professor Victor D. Norman.
Koronautbruddet har ført Norge og nesten alle andre land inn i en økonomisk krise. Kommentatorer sliter litt med å forklare hva slags krise det er:
Den har ikke sin bakgrunn i sviktende kjøpelyst hos publikum – de fleste av oss ville med glede fortsette å bruke penger på kaffebarer på Grønland, handleturer til New York, skihelger i Alpene og solferier i Østen hvis vi bare (a) fikk lov og (b) turte å dra. Den har heller ikke bakgrunn i sviktende salgslyst i næringslivet – der er både evnen og lysten til å produsere minst like stor som før.
Ensidige krisepakker kan få negative konsekvenser
Det var nesten ingen som hadde forutsatt at et virus skulle få hele verdensøkonomien til å rase sammen i 2020, skriver professor Ola H. Grytten.
Når det hverken er underliggende etterspørselssvikt eller tilbudssvikt, blir også tradisjonelle begreper som resesjon og depresjon meningsløse. Økonomien er ikke deprimert – det som har skjedd er rett og slett at myndighetene har slukket lyset og låst døren.
Det er altså myndighetene – ikke koronaviruset – som har satt stopper for produksjon og forbruk. Hadde viruset fått herje fritt, ville nok også det ha skapt en økonomisk nedtur, med elementer både av etterspørsels- og tilbudssidesvikt; men det er altså ikke det som har skjedd. For å forsinke og begrense spredningen av et nytt og farlig virus har våre folkevalgte, samstemt og på våre vegne, valgt å stenge ned store deler av økonomien.
Når et samstemt storting har valgt å gjøre dette, må det være fordi alle partier mener at skaden for innbyggerne ved et ukontrollert utbrudd er større enn kostnaden ved å stenge A/S Norge. Jeg vil tro at det store flertall av oss deler det synet. Stengningen koster, men den er verd prisen.
Solidaritet og forutsigbarhet må til i krisetider
Nye garantier trengs om vi som fellesskap skal bære de økonomiske kostnadene fra pandemien, skriver Bertil Tungodden og Alexander W. Cappelen.
Kostnaden er imidlertid skjevfordelt. Som pensjonist og langt over 65 år er jeg blant dem som sannsynligvis (i hvert fall forhåpentlig) har størst utbytte av å få redusert smittefaren, og samtidig en av dem som ikke får noen regning i det hele tatt. Unge aksjonærer og ansatte i Norwegian, SAS og Widerøe er i den andre enden av nytte-kostnadsskalaen. I mellom har vi et vell av eiere og ansatte i små og store virksomheter som brått og uventet er blitt fratatt inntektsgrunnlaget sitt.
For ansatte og enkelte selvstendig næringsdrivende etableres ordninger som i hvert fall et stykke på vei holder dem skadesløse. Et allerede skadeskutt Nav har riktignok problemer med å behandle sakene raskt nok, men pengene kommer nok etter hvert.
For næringslivet ellers har imidlertid regjeringen som hovedregel ikke valgt å gi støtte, men i stedet gjort det lettere og billigere å få lån. Norges Bank har senket renten litt – og så litt til; staten har lovet lån og garantier på 100 milliarder til næringslivet i sin alminnelighet og seks spesielle milliarder til flyselskapene.
Her er det noe som skurrer.
Vi som fellesskap har tatt inntektsgrunnlaget fra bedriftene, og det eneste vi tilbyr som kompensasjon er et lån til å dekke løpende kostnader i nedstengningsperioden – et lån som må betales tilbake med renter etterpå? Det var da ikke et finansieringsproblem som skulle løses? Det var inntektsbortfall som følge av et offentlig pålegg.
Koronaviruset gir et varsko for norsk økonomi
Koronaviruset er en alvorlig trussel mot verdensøkonomien, i hvert fall midlertidig. Men hendelsene nå forteller oss også om Norges langsiktige risiko som oljenasjon, skriver førsteamanuensis II Johannes Mauritzen.
Bedrifter kan tegne avbruddsforsikring mot brann, naturskade og andre forutsigbare farer. De kunne kanskje også få noen til å tilby forsikring mot konsekvensene av en pandemi forårsaket av et ukjent virus. Å tegne avbruddsforsikring mot konsekvensene av fornuftige politiske avgjørelser fattet i demokratiske fora, er imidlertid tilnærmet utenkelig.
At næringslivet mister store deler av inntektsgrunnlaget sitt, er ikke en utilsiktet bivirkning av nedstengningen – det er selve formålet. Vi vil ikke at folk skal reise med fly, dra på skiferie til fjells, gå på restaurant, fylle kjøpesentre eller delta i kulturarrangementer. Når formålet er å ta inntektsgrunnlaget bort, må det eneste riktige være å kompensere bedriftene for det.
Dopapir og bedrevitere
Hamstredebatten er som hyttedebatten. Høyden på dopapirstabelen sier lite om hvem du er, skriver Bård Fyhn.
Referansepunktet for økonomiske støttetiltak til næringslivet burde være status quo ante: Vi som fellesskap bør bidra til at bedriftene, når nedstengningen en gang er slutt, har omtrent samme balanse som da elendigheten begynte. Vi kan godt si at eierne må ha en egenandel – at for eksempel 20–30 prosent av det som trenger for gjenoppretting må komme fra dem. Prinsippet bør imidlertid være at vi som fellesskap bør dekke hoveddelen av den byrden næringslivet påføres når vi velger å ta kundene fra dem.