Mat på nett uten oppskrift
Noe må skje hvis man skal tjene store penger i markedet for netthandel med mat.
Vern mot importvern?
Importvernet bidrar til både kjøper- og selgermakt, og til mer vertikal integrasjon.
Skrevet sammen med seniorrådgiver Ivar Pettersen ved Norsk institutt for Bioøkonomi (NIBIO).
Importvernet for jordbruksprodukter gir bøndene 13-14 milliarder i årlige pristillegg for matvarene. Det er bred politisk aksept for at dette er én del av prisen for at vi har norskprodusert mat på alle fat. En nylig utredning viser imidlertid at importvernet også kan være en av hovedårsakene til den høye konsentrasjonen i den norske matsektoren. Vet vi nok om importvernet til at vi kan si at vi ivaretar ikke bare næringens, men også forbrukernes interesser?
KOMMER Til kort i forhandlingene
I Norge deler tre dagligvarekjeder 96 prosent av markedet og leverandørleddet er konsentrert. Prisene er høye, tross gunstig matmoms. Oslo Economics og Oeconomica (OEO- 2017-46) konkluderer at mye av dette kan spores tilbake til etableringshindringer, og bak disse peker OEO på norsk importvern og landbruksreguleringer. Ifølge OEO forsterker importvernet effekten av naturlige etableringshindringer: Volumfordeler i innkjøp og distribusjon, tilgang til lokaler, vertikal integrasjon og begrenset markedsstørrelse. Importvernet bidrar til både kjøper- og selgermakt, og til mer vertikal integrasjon.
Skalafordeler er av betydning i mange bransjer, også i dagligvarebransjen. Utenlandske matkjeder kan ikke ta med seg størrelsesfordelene ute, verken når de skal handle norske merkevarer eller gjennom å importere egne importerte merkevarer. De kommer til kort i forhandlingene om de beste leverandørbetingelsene. Både Lidl og ICA er større enn de norske kjedene, men var små i Norge. At de måtte gi opp i det beskyttede norske markedet skyldtes neppe bare dårlig kjøpmannskap.
Redusert konkurranse
OEO poengterer at «size matters» både i forhandlinger mellom produsenter og kjeder og i distribusjon: Et særnorsk importvern favoriserer norske produsenter og kjeder. I Sverige og Danmark er konsentrasjonen også høy, men der finnes Lidl og Aldi med relativt små, men stabile markedsandeler. Tilsvarende har man en mindre konsentrert leverandørindustri.
OEO peker på at å bygge ned importvernet kan hjelpe, men de innser at det norske importvernet er politisk villet. Både produsenter og størstedelen av industrien skal nyte godt av importvernet.
OEO hevder at redusert konkurranse kan være en av de viktigste omkostningene ved importvernet. Men det er vanskelig å finne mer presis kunnskap. OECD beregner effekten av importvernet for bøndene. Det utgjør nå 13 milliarder gjennom høyere priser. Effekten for industrien, utenfor Råvarepriskompensasjonsordningen, vet vi lite om.
Kunnskapsmangel
OEOs eneste henvisning er til en Orkla-presentasjon fra 2017 som sier at «I 2016 utgjorde varer med høy importtoll om lag 29 prosent av omsetningen i dagligvarehandelen», mens varer med lav toll utgjorde om lag 30 prosent. Hva betyr disse tallene for konkurransen og forbrukerne? Er dette høye eller lave tall når vi ser på naturlige sammenlikningsmarkeder?
Det er ikke åpenbart at importvern er uforenelig med konkurranse. Etableringshindringene avhenger også av overskuddsbeskyttelsen utover det importvernet vi trenger for å opprettholde dagens priser. Helt siden WTO-avtalen i 1994 har myndighetene snakket om å fjerne mer av dette. Det er ikke noe nytt at importvernet sannsynligvis skaper rom for markedsmakt i norsk matsektor. Det er kunnskapsmangelen om importvernet som er overraskende.
Kronikken var på trykk i Dagbladet 19. januar 2018.
Les også:
