Eksamen
Sensuren har falt for økonomene som har vært oppe til eksamen i økonomisk politikk. De fikk karakteren Trump.
Farvel, Amerika!
Vi i Europa og Asia bør gi amerikanske varer fortsatt fri tilgang til våre markeder.
I 1930, kort etter krakket på Wall Street, vedtok Kongressen i USA den såkalte Smoot-Hawley-loven som økte amerikanske tollsatser på rundt 20.000 varer fra resten av verden. Loven forsterket den økonomiske nedturen, den forsinket oppgangen etterpå, og den er i ettertid blitt stående som skoleeksempel på hvor dumt det er å møte økonomiske utfordringer med proteksjonisme.
De negative konsekvensene kom ikke som noen overraskelse. Da forslaget skulle behandles, sendte 1028 amerikanske økonomer et brev til Kongressen og advarte mot de virkningene loven ville få for forbrukere, næringsliv og for amerikansk økonomi som helhet.
Økonomer med ny advarsel
I brevet pekte de på at loven ville føre til høyere priser og med det til lavere levestandard for folk flest, på at veldig få ville tjene siden de fleste amerikanere jobbet i tjenesteytende virksomhet som var naturlig skjermet mot utenlandsk konkurranse, og på at selv de som jobbet i eksportnæringene sto i fare for å tape, siden resten av verden naturlig ville svare med samme mynt.
De avsluttet brevet med å advare mot de negative konsekvensene amerikansk proteksjonisme kunne få for verdensfreden.
Etter at Donald Trump nå har varslet at han vil gjenta eksperimentet fra 1930, prøver amerikanske økonomer igjen å samle 1028 underskrifter på en advarsel til Kongressen. For å understreke alvoret og minne om den historiske parallellen, har de valgt å gjenta nøyaktig samme tekst som i brevet fra 1930.
Om advarselen vil bli tatt alvorlig denne gangen, gjenstår å se. Den burde det, siden internasjonal handel betyr mye mer for amerikansk økonomi nå enn i 1930; men amerikansk politikk er like uransakelig nå som for 90 år siden.
Bør ikke svare med samme mynt
Det er kanskje større håp om at vi som bor i resten av verden, har lært noe. Forrige gang svarte en rekke land i Europa og Nord-Amerika med å heve tollsatsene på amerikanske varer. Det skadet Amerika, men det hjalp ikke dem selv – handelskrigen førte bare til at nedturen på begge sider av Atlanterhavet ble dypere og lengre.
Vi i Europa og Asia bør derfor denne gangen tenke oss om både to og tre og fire ganger før vi velger å svare med samme mynt.
Et bedre alternativ er å la amerikanerne gjøre som de vil; i stedet utdype det økonomiske samarbeidet innen det eurasiske området – og samtidig fortsette med å gi amerikanske varer fri tilgang til våre markeder.
Samarbeid med Asia
Det er to grunner til at dette er en bedre løsning. Den ene er at Eurasia, med 5,3 milliarder innbyggere og et bnp som er 2,5 ganger så stort som Nord-Amerikas, vil kunne realisere nær sagt alle de gevinster som kan høstes gjennom internasjonal handel uten å blande inn Amerika eller andre deler av verden i det hele tatt. Strengt tatt kan vi derfor klare oss utmerket godt uten Trump & Co.
Det er et viktig unntak her. USA er fortsatt verdens teknologiske hovedmaskin. Skal vi oppnå og opprettholde rask økonomisk vekst er vi derfor fortsatt avhengige av å få tilgang til ny teknologi og nye produkter fra Amerika. Vi trenger imidlertid ikke tilgang til det amerikanske markedet for å få det – det holder at vi kjøper Ipader og Teslaer og andre varer og tjenester fra USA. Det er den andre grunnen til at vi ikke bør bry oss om amerikansk proteksjonisme: Det vi først og fremst trenger, er import fra USA – ikke eksport dit. Og om det er noe vi kan være sikre på at Trump & Co ikke ønsker å stoppe, er det at folk i andre land kjøper amerikanske varer.
Uttrykk for svakhet
Det er et trist paradoks i det jeg her skriver. Da Smoot-Hawley-loven ble vedtatt, var resten av verden mer avhengig av USA enn USA var av verden. Det var derfor på mange måter en lov vedtatt ut fra styrke. De sterke protestene og de proteksjonistiske reaksjonene i Europa var med det forståelige.
Trumps proteksjonisme er uttrykk for svakhet. USA er blitt langt mer avhengig av handel med resten av verden enn tilfellet var i 1930 – og samtidig er resten av verden økonomisk sett blitt så stor og mektig at den (nesten) kan klare seg utmerket på egen hånd. Dermed blir det noe patetisk over det hele. Det er i seg selv nok en grunn til å forbigå det hele i stillhet...
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 14. april 2018.
Les også:
