Eksamen
Sensuren har falt for økonomene som har vært oppe til eksamen i økonomisk politikk. De fikk karakteren Trump.
Her er oppgavene de fikk, med sensorveiledning og sensors kommentarer:
Oppgave 1
Hva er likviditetsfellen, og hva skjer med en økonomi som havner i denne fellen?
Riktig svar: Likviditetsfellen er den tilstanden en økonomi kommer i hvis investeringslysten, selv ved tilnærmet null rente, er mindre enn sparelysten. Siden verden som helhet ikke kan sette penger i banken, kan verden bare spare ved å investere i bygninger, maskiner, anlegg eller annen realkapital. Sparingen kan derfor ikke være større enn investeringene. Det som skjer om sparelysten er større enn investeringslysten, er at folk vil miste jobb og inntekt inntil det reduserer sparelysten så mye at det igjen blir balanse.
Alle eksamenskandidatene kunne svaret, men med unntak av Paul Krugman og Martin Wolf var det ingen som turde å trekke den åpenbare slutningen - at myndighetene i en slik situasjon må nøytralisere det private spareoverskuddet, så lenge det består, med offentlige budsjettunderskudd. De bablet i stedet så mye om betydningen av ansvarlighet og sparsommelighet at sensor til slutt slapp opp for rødt blekk.
Oppgave 2
Hva skjer med lønnsnivået og arbeidsplassene i industrien i et land når man får en ny, stor internasjonal konkurrent (kall den Kina) som har overflod på billig arbeidskraft?
Riktig svar: Hvis Kina oversvømmer verden med billige, arbeidsintensive industrivarer, vil industriarbeidsplasser forsvinne i andre land, og lønnsnivået der vil synke. Ikke bare vil lønningene synke - de vil til og med synke prosentvis mer enn prisene på varene de nå kjøper fra Kina. Til gjengjeld vil eierinntekter og andre kapitalinntekter stige kraftig.
Selv om alle land samlet sett vil tjene på den globale konkurransen, vil det derfor innen hvert land være store grupper som taper - og de taper mye. Vellykket globalisering forutsetter derfor at man aktivt omfordeler inntekt fra vinnere til tapere innen hvert land: I klartekst at man senker skatten på arbeidskraft og hever den på kapital.
Siden få av eksamenskandidatene hadde tatt kurs i internasjonal handel, slet de med denne oppgaven. Standardsvaret de ga var at handel og konkurranse var bra, men at det var uheldig om bedrifter og kompetanse forsvant ut av landet, så derfor burde nok bedrifts- og kapitalskattene reduseres; det samme burde marginalskatten for høytlønnede. I tillegg skrev de noe uforståelig om innovasjon.
Samlet vurdering
Kandidatene har tatt oppgavene på alvor, de har forsøkt å utvise ansvarlighet, og de har gjort mye for å fremme tradisjonelle dyder som sparsommelighet og premiering av foretaksomhet.
Hadde de vært oppe til eksamen i etikk, kunne besvarelsene derfor kanskje anses som laudable.
Dessverre (for dem og for oss) er faget økonomi, og i den situasjonen verden har vært i de siste tyve år, har svarene vært helt gale. De har fått Vesten til å møte fordelingsutfordringene i kjølvannet av globaliseringen ved å omfordele fra fattige til rike; og de har fått vestlige land til å gi opp ekspansiv finanspolitikk lenge før det var grunnlag for det.
Resultatet har vært at store grupper av industriarbeidere er blitt stående som tapere - først fordi lønningene stagnerte og jobber forsvant, og så fordi den lange resesjonen etter 2007 gjorde at de nye jobbene de skulle ha gått til, uteble.
Man behøver ikke være frustrert, middelaldrende og hvit for å reagere på dette med å gi skylden på flyktninger fra den arabiske høsten og økonomiske migranter fra Mexico. Når selv presumptivt velutdannede økonomer ikke synes å forstå hva som skjer, må man tilgi at velgerne legger skylden galt sted.
Feilslått økonomisk politikk har alltid avlet populisme. Det er derfor hevet over tvil at kandidatene må få karakteren Trump. Noen vil kanskje, i likhet med det amerikanske aksjemarked, tro at det er en god karakter. Det var det mange som også trodde den gang krisen etter første verdenskrig avlet Mussolini. Han fikk jo togene til å gå i rute …
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 26. november.